(Dette innlegget stod i Ordet fritt i Adresseavisen i begynnelsen av August 2003.)

Peder M. Lysestøl fra RV skrev den 25. juli at den tredje verden forblir fattig på grunn av anbefalingene fra blant annet Pengefondet og Verdensbanken. Anbefalingene fra Pengefondet og Verdensbanken har vært at den offentlige sektor bør reduseres, frie markeder etableres og privatisering bestrebes. Ifølge Lysestøl har dette vært en katastrofe for fattige land. Underforstått mener Lysestøl at mer regulering kreves. Men enda mer statlig planlegging/regulering av politikere og byråkrater samt økt bistand fra Vesten kan aldri redde Den tredje verden. Tvert i mot er historien full av eksempler på land som har klart å avskaffe sult, analfabetisme og lav levealder: de land som har forstått at politisk og økonomisk frihet i en rettsstat skaper vekst og velstand. Problemet for den tredje verden er at de ikke er politisk og økonomisk frie, de er dessverre gjennomregulerte og korrupte (og nesten all korrupsjon skjer i forbindelse med offentlig sektor). Noe av konklusjonen til flere FN-rapporter er jo nettopp at globalisering og frie markeder bidrar til å redusere fattigdom for de landene som integreres i det globale "systemet". India, som har enorm utenlandsgjeld, har i løpet av de siste årene klart å redusere 15% av utenlandsgjelden ved å deregulere økonomien. India har sammen med Kina løftet 150 millioner mennesker ut av fattigdom ved hjelp av privatisering og overføring av ansvar fra staten til enkeltindividet, ifølge FN.