Regulering hindrer vekst

Av Oddmund Grøtte. Copyright Oddmund Grøtte, 2003. Skrevet 3. august 2003 

(Dette innlegget stod i Ordet fritt i Adresseavisen i begynnelsen av August 2003.)

Peder M. Lysestøl fra RV skrev den 25. juli at den tredje verden forblir fattig på grunn av anbefalingene fra blant annet Pengefondet og Verdensbanken. Anbefalingene fra Pengefondet og Verdensbanken har vært at den offentlige sektor bør reduseres, frie markeder etableres og privatisering bestrebes. Ifølge Lysestøl har dette vært en katastrofe for fattige land. Underforstått mener Lysestøl at mer regulering kreves. Men enda mer statlig planlegging/regulering av politikere og byråkrater samt økt bistand fra Vesten kan aldri redde Den tredje verden. Tvert i mot er historien full av eksempler på land som har klart å avskaffe sult, analfabetisme og lav levealder: de land som har forstått at politisk og økonomisk frihet i en rettsstat skaper vekst og velstand. Problemet for den tredje verden er at de ikke er politisk og økonomisk frie, de er dessverre gjennomregulerte og korrupte (og nesten all korrupsjon skjer i forbindelse med offentlig sektor). Noe av konklusjonen til flere FN-rapporter er jo nettopp at globalisering og frie markeder bidrar til å redusere fattigdom for de landene som integreres i det globale "systemet". India, som har enorm utenlandsgjeld, har i løpet av de siste årene klart å redusere 15% av utenlandsgjelden ved å deregulere økonomien. India har sammen med Kina løftet 150 millioner mennesker ut av fattigdom ved hjelp av privatisering og overføring av ansvar fra staten til enkeltindividet, ifølge FN.  

Det er fire kriterer som er viktige for å bekjempe fattigdom: Det må være lov og orden, respekt for privat eiendomsrett, politisk og økonomisk frihet og staten må ikke konfiskere verdiene som skapes. Selvfølgelig må også Den tredje verden få adgang til Vestens markeder, noe de ofte blir hindret i på grunn av statlig inngripen i Vesten. For eksempel er det vanskelig for Mali, et av verdens fattigste land, å eksportere bomull. Dette fordi verdens største eksportør av bomull, USA,  subsidierer bomullsproduksjonen og "dumper" det med enorme tap. Amerikanske politikere vedtar subsidier etter press fra særinteresser, noe som er en dårlig løsning for både USA som helhet og fattige Mali. Ifølge The Economist taper Mali 1,5 milliarder kroner i eksportinntekter på subsidieringen, et meget stort beløp for Mali. Vesten er så rik at de kan ta seg råd til å subsidiere næringer for å produsere med tap på bekostning av de fattige landene der produksjonen kan gjøres billigere og mer rasjonelt. Fattigdommen kan reduseres hvis Vesten åpner sine markeder for dem, mye mer enn hva bistand og regulering noensinne vil gjøre. Frivillig handel mellom mennesker (og mellom land, som egentlig er en "kunstig" inndeling) skjer fordi begge parter forventer å tjene på byttet, følgelig blir ingen utnyttet på et fritt marked, slik mange dessverre feilaktig tror. Derimot i et regulert marked vil store grupper komme dårligere ut fordi de blir tvunget til valg de ikke ønsker, og følgelig faller velstanden. Jo mer planøkonomi, jo mindre velstand.