Kampen for tilværelsen  

(En smakebit fra boken Aksjekjøp og Daytrading)

”Idet det fødes langt flere individer av hver art enn de som har mulighet for å overleve, og idet det følgelig finner sted en stadig gjentatt kamp for tilværelsen, følger det at ethvert vesen som, om enn i aldri så beskjeden grad, avviker fra andre på en måte som er gunstig for det selv, under livets kompliserte og iblant varierende omstendigheter vil ha en bedre mulighet for å overleve og dermed bli naturlig utvalgt….Når vi reflekterer over denne kampen, kan vi finne trøst i den dype forvissning at naturens krig ikke er uopphørlig, at ingen frykt føles, at døden i alminnelighet inntreffer raskt, og at de livskraftige, de sunne og de heldige overlever og formerer seg.”

- Charles Darwin, Om Artenes Opprinnelse

Victor Niederhoffer skriver i The Education of a Speculator at på samme måte som det eksisterer et økologisk system i naturen, eksisterer det et økosystem i et hvert marked. Niederhoffer bruker futures- og valutamarkedet som eksempel, men det kan like gjerne være aksjemarkedet. Økologi er vitenskapen om dyrs og planters tilpasning til de livsvilkår de lever under, og om samspillet mellom levende organismer og omgivelser. Charles Darwin brukte betegnelsen ”kampen for tilværelsen” i en bred og billedlig forstand, noe som omfatter ett vesens avhengighet av et annet, og som omfatter ikke bare individets liv, men dets hell med å etterlate seg avkom. Siden flere individer blir født enn det som overhodet kan overleve, må det derfor i ethvert tilfelle foregå en kamp for tilværelsen, enten mellom hvert enkelt individ i samme art eller med individene av forskjellige  arter eller med de fysiske livsbetingelsene.

Økologien har utviklet visse prinsipper som er uerstattelige i å forklare sammenhenger, uansett miljø. Alle individuelle økosystemer er linket sammen og skaper et variert system der alle på en eller annen måte er avhengige av hverandre. I økologien er det to viktige prinsipper som må forstås: Levende vesener trenger energi for å leve. Den viktigste energikilden er solen. Det andre prinsippet er organiseringen av lokale samfunn. For hvert levende vesen i et samfunn er mat det viktigste. Dyr spiser andre dyr for å overleve. Dyr er avhengig av planter fordi at planter kan omdanne energien fra solen til energi og som er spiselig for dyr. Som en konsekvens av dette danner planteetere en basisklasse i dyreverdenen. Planteetere blir jaktet på av kjøttetere som dermed får energien fra solen i det tredje leddet. Andre kjøttetere jakter på disse kjøtteterne igjen, og andre på disse igjen, til næringskjeden når et dyr som ikke har noen fiender og kjeden slutter. Niederhoffer siterer økologen Raymond Lindeman som refererer til artene i næringskjeden som produsenter, planteetere og kjøttetere. På hvert nivå er det mindre energi tilgjengelig på grunn av stoffskifte og ineffektivitet i biologiske omdannelser. I løpet av årene har konseptet også inkludert såkalte ”decomposers” (engelsk) som fordøyer avfallet fra de andre dyrene.

Det økologiske økosystemet i aksjemarkedet holdes sammen i et spindelvev av allmennheten (massene, en del aksjefond, småsparerne), market makere og dealere, aksjefond, hedgefond og mindre og store spekulanter som til sammen danner en næringskjede på lik linje med dyrenes verden. Mat og energi, som kommer i form av tap og et stadig tilsig av nye aktører, skapes av allmennheten (altså Per og Kari) og lignende aktører (deriblant noen aksjefond). Generelt er dette ”trege” aktører som ikke snur seg raskt rundt. Disse blir lett et bytte for rovdyrene (gode spekulanter) lenger opp i kjeden. Et eksempel på allmennheten kan for eksempel være Ola Pettersen fra Vinstra som via sin nettmegler gjør noen kjøp og salg i løpet av et kvartal, eller et aksjefond med lang tidshorisont. Disse blir ofte et lett bytte, akkurat som algene i havet. Sun Tzu skriver i The Art of War at “the essence of war is rapidity, that is, taking advantage of others who are not ready”. Derfor vil de raske aktørene kunne kjøpe fra eller selge til de aktørene som ikke er kjappe nok, de blir altså et enkelt bytte. Primærkonsumentene av disse tapene er market makere og dealere som lever av kurtasje og forskjellen på kjøper- og selgerkursen, altså spreadet. Andre konsumenter som lever av disse igjen er aksjefond (men ikke alle) og hedgefond. På hvert steg i kjeden blir ordrene og volatiliteten brutt ned til mindre stykker og resirkulert blant deltagerne på det nederste trinnet: De som fordøyer restene av markedet. Dette kan være mindre, men profesjonelle, spekulanter, meglere og tradere (og gjerne interne tradere hos meglerne som handler på egen bok).

 Tabellen nedenfor gjengir relasjonene i et økosystem, med markedets økosystem helt nederst:

 Kilde: Victor Niederhoffer’s The Education of a Speculator, Raymond Lindeman og Oddmund Grøtte.

Det er mange spekulanter for det vi kan kalle allmennheten. Det er futurestradere, aksjetradere, opsjonstradere og daytradere. Sykeligheten og dødeligheten er stor, men jevn tilgang på nye aktører sikrer tilførsel av energi etter at de andre er blitt slukt av rovdyrene. Denne gruppen er ikke redd for å kjøpe Veidekke på selgerkursen på 55 kroner når siste omsatte kurs er 52 kroner. De drømmer om å gjøre tigangen på futures, daytrading eller opsjoner. De trader i standardiserte opsjonskontrakter og er ikke redd for å betale en krone i spread når exit er to kroner i gevinst eller tap. Hvis de skal ut av posisjonen igjen, blir tapet raskt 30 prosent av kostprisen. Undersøkelser fra USA viser at den jevne mann sin rolle i opsjons- og futuresmarkedet er å bli spist. Kun et fåtall i dette markedet av private personer tjener penger. Majoriteten taper og ikke få blir rett og slett slukt levende. Når den uvitende deltar i dette nullsumspillet (se forklaring senere i kapitlet) med en profesjonell som motpart, går det lett galt. I denne gruppen finner vi også svært mange aksjefond som i år etter år gjør det dårligere enn totalmarkedet. Allmennheten er lukrativ butikk for meglere og market makere som kjøper på kjøperkurs og selger på selgerkurs. Mange som tilhører allmennheten drar på seminarer for å høre ekspertenes råd og tips. De er ikke fornøyd med 20 prosent avkastning på en uke, men er stadig på jakt etter å finne gullkalven som dobler seg på noen dager.

Primærkonsumentene av allmennheten er market makere og dealere. År etter år melder disse om store overskudd. Megleraktivitetene til bankene er de mest lønnsomme delene av konsernet.

Sent tirsdag kveld den 22. januar 2002 sendte Opticom ut melding om at Intel hadde forlenget kontrakten med Opticom. Dette var gode nyheter, og ikke uventet åpnet aksjen sterkt opp på Oslo Børs dagen etter. Aksjen åpnet opp 77,6 prosent til 565 kroner, men i løpet av dagen falt aksjen tilbake til 418 kroner. De som kjøpte ved åpning og satt hele dagen, tapte altså hele 26 prosent. Dette er kanskje ikke så bemerkelsesverdig – det har skjedd før – men derimot var aktiviteten i aksjen bemerkelsesverdig.  Det ble gjennomført 7 994 transaksjoner, noe som tilsvarer en transaksjon hvert 2,7 sekund. Det er nesten like stor aktivitet som de største selskapene på Nasdaq. Omsetningen var på 860 millioner kroner, og dette tilsvarer en gjennomsnittsstørrelse på 107 000 kroner per transaksjon. Det er under halvparten av en gjennomsnittlig transaksjon på Oslo Børs. Dette indikerer mange små aktører, noen av dem rene lykkejegere. Kvelden før åpningen ble det gjennomført en emisjon i Opticom på kurs 330 kroner, tilsvarende 300 millioner kroner, gjennom en bloc-building prosess i regi av DNB Markets. Da var det allerede kjent at avtalen med Intel var i boks. Hvem tror du fikk tilbud om å tegne aksjer i emisjonen? Det var innlysende at aksjen ville gjøre et kraftig hopp, og det er de store og proffe aktørene som fikk tegne i emisjonen. Selv om de ikke fikk aksjene før en uke etter at de tegnet (og dermed er det risiko), er dette profesjonelle aktører som vet å sikre seg. Trolig var det svært mange som solgte på åpningen dagen etter, enten ved shortsalg eller terminkontrakter. Disse gutta vet å sikre seg på en eller annen måte. Kjøperne var de som trodde at aksjekursen skulle gå videre, typisk aktører som tilhører allmennheten i næringskjeden. Ved å få aksjekursen mest mulig opp ved åpningen, tjente de største aktørene. I pre-market lå det flere kjøpsordrer langt over 1 000 kroner, helt opp til 2 000, for å få presset åpningskursen høyest mulig opp. Slik er spillet og taperne er de som er sist i køen, altså allmennheten. Ved åpning dagen etter hadde altså de som deltok i emisjonen en gevinst på utrolige 228 millioner kroner, 14 timer etter emisjonen. Ved slutten av dagen var gevinsten på 94 millioner kroner. Trolig ble flesteparten av emisjonsaksjene solgt i løpet av denne dagen. Relativt lettjente penger der kjøperne (og dermed taperne) er de ”trege” aktørene som alltid er sist i køen på informasjon og nyheter.

Hvem sitter igjen som vinnere i dette spillet? Den største vinneren er rovdyrene av noen spekulanter høyt oppe i næringskjeden, men også megleren tjener bra, kanskje først og fremst nettmeglerne som nesten bare har faste kostnader. En omsetning på 860 millioner kroner i Opticom den aktuelle dagen gir med et forsiktig anslag minst én million kroner i kurtasjeinntekter. I tillegg var Net Fonds og Stocknet, Norges to største nettmeglere, nettokjøpere gjennom hele dagen. Da skal det ikke mye fantasi til for å forstå hvem som er de største taperne i dette spillet: Allmennheten og småsparerne. De proffe spekulantene selger på slike åpninger. Når aksjen åpner opp 77,6 prosent fra den ene dagen til den andre, hva er sannsynligheten for at den skal gå videre opp i løpet av dagen? Nyheten er diskontert med én gang og de som allerede hadde aksjer selger gladelig ut. Kjøttetere er rovdyr, og ulvene, bjørnene og løvene er ikke kjent for sin beskjedenhet. Historien viser at folk flest tegner mest andeler i aksjefond når markedet er på topp, og innløser andelene når markedet er på bunn. Situasjonen er den samme i aksjemarkedet. Allmennheten tilfører næringskjeden energi. 

Høyere opp i næringskjeden finner vi kjøttetere, det vil si løvene, ulvene, bjørnene og gepardene. I markedet er dette de dyktige aksjefondene, hedgefond og profesjonelle institusjonelle aktører som kan snu seg raskt rundt. Disse kan flytte kursene og er alltid først i køen når det gjelder informasjon. De siste årene er også hedgefondene blitt mer akseptert, så også i Norge. Mange av disse opererer fra utlandet. Størrelsen på flere av disse er helt enorm, spesielt i USA hvor det er svært mange hedgefond. Disse tar stor risiko og låner ofte penger for å øke avkastningen. Som en følge av dette er det hvert år ett eller annet stort hedgefond som går over ende, og enda flere av de små hedgefondene som går over ende. I 1998 gikk Long-Term Capital Management konkurs selv om det var noen av de skarpeste hjernene som drev fondet. De suksessrike vokser seg store og sterke. De som skaper avkastning er mye større enn de som ligger langt nede på listen. Dette er som Darwin sier: The survival of the fittest. For hvert suksessrikt fond er det som regel ett som har gått dukken:

 ”…siden flere individer blir født enn de som overhodet kan overleve, må det derfor i et hvert tilfelle foregå en kamp for tilværelsen, enten mellom hvert enkelt individ i samme art eller med individene av forskjellige arter eller med de fysiske livsbetingelsene.”

- Charles Darwin, Om Artenes Opprinnelse

Statistikken viser at det er de store institusjonene, ikke småsparerne, som vokser på Børsen. I en undersøkelse sitert i Aftenposten den 28. januar 2002 går det frem at det er 345 000 nordmenn som hadde plassert pengene sine i aksjer per 31. desember 2001. Det er adskillig flere enn det har vært tidligere, men eierandelen er fallende. Eierandelen er på 5,92 prosent, mens den i 1990 var på 12,9 prosent. Når en småsparer legger inn ordrer på Oslo Børs, er det trolig at det er en institusjon eller profesjonell som er motparten. I næringskjeden er disse definert som rovdyr, og oddsene for at du som småsparer skal gjøre det bra med et rovdyr som motpart er ikke oppløftende. Du må ha en overordnet plan og slu teknikk for å overleve. Det er bare gjennom hardt arbeid og erfaring at du kan ta steget fra det nederste til det øverste trinnet i næringskjeden. Gjennom erfaring må du herde deg og gjøre deg klar for å ta opp kampen mot de andre og sikre at du overlever. Her er det et øye for et øye og tann for en tann som gjelder.

Nederst i næringskjeden finner vi de organismene som fordøyer restene og avfallet. Ifølge Darwin er de mest vanlige dyrene i denne kategorien bakterier, ormer, midd og snegler. Disse organismene lever av avfallet, og det er typisk flere organismer som spesialiserer seg på dette enn det er organismer på produsent- og konsumentnivået. Meglere er på dette nivået i næringskjeden. Når det kommer en stor salgs- eller kjøpsordre, må denne brytes ned til størrelser som markedet kan fordøye og absorbere. Megleren kontakter andre kunder for å høre om kunden er interessert i å kjøpe eller selge, og kanskje megleren tar del i handelen selv. Meglerne håver inn hundrevis av millioner kroner i året. I 2001 ble det kjøpt og solgt aksjer for 566 milliarder kroner på Oslo Børs. Bruker vi en kurtasje på 0,1 prosent, noe som er et veldig forsiktig anslag, ser vi at det totalt ble generert kurtasjeinntekter på litt over 550 millioner kroner. Meglerhusene spiller samme rolle som casinoene i Las Vegas og Atlantic City. Meglere lever godt av oss andre med minimal risiko. Risiko er det som regel deres egne ansatte dealere som står for. Mange kunder betaler gladelig 0,5 prosent i kurtasje for et kjøp eller salg. Uten å medregne spreaden har kunden altså tapt én prosent før han har tjent en krone. Disse kundene er heller ikke redd for å kjøre rundt porteføljen flere ganger i løpet av et år. Dette er meglernes drømmekunder. Kurtasjen er en avgjørende årsak til at flesteparten av daytraderne taper penger. De 15 største av meglerne innen daytrading i USA hadde i 1999 1,3 milliarder kroner i overskudd. Dette er ikke tradisjonelle meglerhus som for eksempel Merrill Lynch eller Goldman Sachs, men ”nye” meglere som tilbyr direkte tilgang til markedet uten mellomledd, altså ikke meglere i tradisjonell forstand, men heller et tradingsenter der traderne tilbys infrastruktur for å trade. En undersøkelse gjennomført av Securities and Exchange Commisson (SEC) fra år 2000, viste at daytraderne i USA i snitt gjennomførte 29 transaksjoner per dag med en snittkost på 16 dollar per transaksjon. Det betyr i klartekst at traderne måtte tjene 460 dollar bare for å dekke kurtasjen – hver dag! En annen ting som ikke går frem av undersøkelsen er at over 40 prosent av daytraderne var under 26 år. De fleste tiltrekkes av det faktum at det er computerbasert, det er tilsynelatende ”action” og muligheter til å bli rik i en fei.

Selv om det ikke eksisterer noe market-maker system på Oslo Børs slik som for eksempel på Nasdaq, kan meglere tjene både på kurtasje og spread. Regelverket i Norge krever at det skal gå frem av din sluttseddel om megleren er part i handelen. Når megleren er del av handelen kan du banne på at de gjør det med fortjeneste. I USA er det så god butikk å lease et meglersete på en børs, at personer og firma gladelig betaler millioner av kroner bare for å få starte opp. Chicago Mercantile Exchange (CME), en av de største futuresbørsene i USA der blant annet Nasdaq og S&P 500 kontraktene omsettes, er det 625 ”seter” tilgjengelige. På CME’s websider opplyses det i februar 2002 om at kjøperne er villige til å betale sju millioner kroner for et slikt sete. På NYSE, der det er 1366 seter, var siste omsatte sete (i oktober 2001) omsatt til 2,3 millioner dollar. Med et slikt sete kan du enten megle for kunder eller trade for egen regning. Et slikt sete er selvfølgelig dyrt fordi det er en lønnsom praksis, som regel på din bekostning. Dette er en kapitalistisk verden, og du er med på å finansiere de lokale tradernes Rolex’er og Mercedes’er. For øvrig meldte CME om rekordinntekter på 3,5 milliarder kroner i 2001, en oppgang på 71 prosent fra året før, og driftsmarginen er på solide 30 prosent.

Å trade futures på CME er ekstremt vanskelig fordi at det på kort sikt (særlig daytrading) er de lokale traderne du trader mot. Disse har mye bedre informasjon enn deg om ”flyten” i markedet (du har sikkert sett dem på TV: Gærningene i oransje og grønne klær som roper og skriker, og der ordrer for titalls millioner kroner bestemmes ved en fingerbevegelse). Derfor må du vite hvor du er i aksjemarkedets næringskjede. Akkurat som en pokerspiller analyserer sine motspillere, må du også vite hvem det er du konkurrerer mot. Et hvert marked er et nullsumspill, noe vi kommer tilbake til senere i kapitlet.

Når norske meglere spiser og drikker på de populære vannhullene i Oslo, er det du som kunde som betaler gildet. Det er du som kunde som legger igjen kurtasje, forhåpentligvis fordi megleren skaper verdier for deg.

Hvor mange er det ikke som drømmer om å gjøre en kule i opsjons- og futuresmarkedet? Drømmen om å doble pengene eller kanskje tidoble gjør at det hele tiden kommer nye spillere på banen. Når du kan kjøpe kjøpsopsjoner for 10 000 kroner i stedet for å kjøpe aksjene til 150 000 kroner, er det klart at det er mange som er fristet til å satse på opsjoner i stedet for aksjer. Gearingen må være høy for å være forlokkende slik at market makerne kan tjene på spreaden, og den må også være høy fordi market makerne kan tjene på spreaden nok en gang når kunden skal ut for å redde det som reddes kan. I futuresmarkedet kan ikke marginen[1] være for lav. En margin på én prosent vil gjøre at du enten dobler pengene eller taper alt på én prosents bevegelse. Dette vil gjøre at du går konk og ikke kommer tilbake. De fleste drar neppe til banken for å ta ut nye 50 000 kroner når 50 000 av sparepengene nettopp har gått dukken på grunn av marginkravet. Heldigvis er sannsynligheten for suksess større i aksjemarkedet enn det er i derivatmarkedet. I aksjemarkedet kan du ikke handle på margin, annet enn hva din megler eller bankforbindelse gir deg. Noen gir lån for inntil tre ganger din egenkapital, men dette er likevel mindre enn i futuresmarkedet. I USA er det fullt mulig å låne mange ganger din egenkapital intradag for å kjøpe aksjer (dette er profesjonelle, se appendiks A for forklaring). Har du en kapital på 250 000 kroner kan du handle for 2,5 millioner kroner. Bruker du denne gearingen et par ganger per dag, er det lett å forstå at dette innbringer så mye kurtasje at det for megleren er kurant å låne penger til åtte prosent rente for å finansiere dette. Fra tid til annen at vi ser tvangssalg i aksjer når banken eller megleren krever realisering av lånet når pant er i aksjene. Flere tradere har gått dukken på denne måten. I kapittel 5 om daytrading kan du lese om hvordan såkalte ”bucket shops” tjente store penger på å tilby kundene lav margin. Det var nettopp den lave marginen som gjorde at flesteparten av spillerne tapte.

I aksjemarkedet har flere aktører lengre tidshorisont enn i derivatmarkedet, og omløpshastigheten på egenkapitalen er mindre. Dette minsker sannsynligheten for ”gambler’s ruin”, noe som er ytterligere diskutert i kapittel 4 om risiko, og overtrading. Følgelig er det mindre sannsynlighet enn i derivatmarkedet for at allmennheten spises opp av aktørene høyere opp i næringskjeden.