Det er bestandig de "rike" og produktive som subsidier de uproduktive.Nedenfor finner du en liten historie som illustrerer dette. Historien viser problemet med et sterkt progressivt skattesystem der du må betale prosentvis mer jo mer du tjener. Er du næringsdrivende i Norge er høyeste marginalskatt nesten 60%, et forholdsvis sterkt incentiv for ikke å jobbe noe mer enn absolutt nødvendig. Av inntekter på cirka 400.000 er det omtrent 70% som går med til skatter og avgifter (hvor ble det av eiendomsretten - retten til å beholde det du skaper selv?). Kort fortalt: du jobber mer for staten enn din egen lykke - det altruistiske ideal står sterkt. På grunn av den høye skatten jobbes det mindre enn det som ville vært tilfelle med en lavere marginalskatt, og følgelig produseres det mindre varer og tjenester, noe som gir lavere levestandard. Dette gir et effektivitetstap for samfunnet, men dette diskuteres aldri fordi vi mennesker (og særlig politikere) ikke "ser" dette effektivitetstapet. Vi diskuterer og måler bare det vi ser, og det er den kaken vi allerede har til fordeling. 

(En liten digresjon: jeg anbefaler sterkt å lese De som beveger verden (Atlas Shrugged) av Ayn Rand, som nettopp omhandler dette. I en verden som stadig reguleres for å skape et mer "rettferdig" og egalitært samfunn, vil de produktive bukke under og alle - fattige som rike - vil lide som en følge av dette.)

Historien er hentet fra diskusjonsforumet på hjemmesidene til DLF og er skrevet av Mordecai (anonymt innlegg):

"Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet. De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10 kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120 kroner, den niende 180 kroner - og den tiende og rikeste skulle betale 590 kroner.

Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200 kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles? 200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig.

Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag. Det innebar at den femte også fikk spise gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før. Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart. - Jeg sparte bare en tier, mens han sparte 70 kroner, sa sjettemann og pekte på den rike tiendemann. - Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som meg.

- Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20 kroner i rabatt. - Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor. Dette systemet utnytter de fattigste. Stemningen ble raskt så hatsk at de ni banket opp tiendemann. Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham. Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner..."