Hvorfor er det offentlig fattigdom?

Av Oddmund Grøtte. Copyright Oddmund Grøtte, 2003. Skrevet 3. august 2003 

I media hører vi hver dag hvor dårlig det står til med den offentlige sektor. Hvordan kan det skje at offentlige bygninger forfaller? Hvorfor er det ventelister for å foreta viktige operasjoner? Er ikke Norge et av verdens rikeste land?

Det er to årsaker til dette: forvaltning av andres penger og tilbud og etterspørsel.

For det første: staten forvalter bare andres penger. Det som er andres penger, vil aldri bli forvaltet like godt som egne penger. Årsaken er at folk i det store og hele tar godt vare på det de selv eier, og de tar dårlig vare på det de ikke eier. For å sikere at noe blir dårlig forvaltet kan man da overlate forvaltningen til folk som ikke eier det som de forvalter. Historien full av eksempler og empiri som underbygger påstanden om at det offentlige er en ineffektiv forvalter. Likevel "overraskes" vi over offentlig forfall. Men det bør ikke være noe nytt. Aristoteles skrev om dette allerede for 2500 år siden:

"Et altruistisk samfunn vil ikke stimulere noen til å yte sitt beste. Tanken på vinning er en nødvendig stimulans til hardt arbeid, og bevisstheten om at noe er ens eget tilskynder til arbeid i hjemmet og familien. Eier alle alt, vil ingen bry seg. Det som mange har sammen, er det få som fester seg ved. De fleste tenker først på sitt eget, og sjelden, for ikke å si aldri, på det felles beste."

Ved forvaltning av andres penger og eiendom er det i tillegg mye enklere å lure seg unna ansvar. Hvor ofte hører vi ikke politikere krangle om hvem som har skylden? Det er ikke så farlig om det går rett vest, det får ingen følger likevel, bortsett fra litt fallende popularitet. Hvordan kan vi forvente at skolene vedlikeholdes riktig når vedlikeholdet vedtas av politikere og byråkrater som sitter flere mil unna skolen og har intet ansvar? Kirker forfaller, mens private menigheter bygger hus på dugnad på fire dager bare 300 meter unna.

Det andre problemet er at offentlige varer og tjenester oppfattes som gratis (men noe de selvfølgelig ikke er). Det er ingenting som er gratis, noen må produsere det som konsumeres. Men på grunn av at vi ikke tenker på at alt finansieres over skatteseddelen, oppfattes det som gratis. Per definisjon vil det alltid være uendelig etterspørsel etter det som er gratis. Med andre ord blir tilbudet mindre enn etterspørselen, uansett hvor rik staten er. Det vil være for lite ressurser i skolen, for lite vedlikehold på kirker (hvorfor er dette statens oppgave?), for få sosialarbeidere, for lite sykehusbevilgninger etc. Kort sagt: det vil alltid være underskudd på både arbeidskraft og penger. Som en følge av dette opplever vi det fullstendig bisarre at staten ønsker å behandle minst mulig pasienter, totalt forskjellig fra hva et privat sykehus ville gjøre.

Selvsagt er det lett og behagelig å skylde på staten. Vi betaler inntil 50 prosent i inntektsskatt, og på toppen av dette er det 20 prosent avgifter. Inntil 70 prosent av inntekten går med til å finansiere det offentlige. Da er det ikke rart det stilles krav. Vi observerer en økende grad av fremmedgjøring i forhold til den stadig voksende offentlige sektor. Staten og kommunen er noe som ordner og betaler, og som en kan stille krav til, men som en ikke føler noe ansvar for. Ansvaret skyves over på det offentlige (der det ikke fordeles ansvar) i stedet for at individet ordner opp selv. Det er lett å skjule seg bak det "kollektive ansvaret", da kan man være sikker på at ingenting skjer. Det er enkelt som foreldre å la det offentlige finansiere skoler og bare sende ungene avgårde hver morgen uten å vite hva de lærer eller hva de gjør på skolen (foreldre har jo uansett ikke noen påvirkning på skolen annet enn gjennom valg av politikere. Det er politikere og byråkrater som bestemmer hva som skal læres på skolen, ikke ansvarlige foreldre). 

På grunn av at det er et overordnet mål å skape et egalitært samfunn der alle skal ha likt, vil det stadig overlates mer makt til staten og byråkrater, og følgelig får vi en ineffektiv forvaltning basert på tvang og ikke frivillighet. Dette fører til subsidier og stadig mer "straff" til de som produserer rasjonelt og med overskudd til fordel for de som produserer med tap. Vi kan derfor aldri oppleve at vi tilfredsstilles gjennom det offentlige. Det er ganske enkelt en umulig oppgave.