Skatt på godt og vondt

"An inquisition into every man’s private circumstances, and an inquisition which, in order to accommodate the tax to them, watched over all the fluctuations of his fortunes, would be a source of such continual and endless vexation as no people could support…. The proprietor of stock is properly a citizen of the world, and is not necessarily attached to any particular country. He would be apt to abandon the country in which he was exposed to a vexatious inquisition, in order to be assessed to a burdensome tax, and would remove his stock to some other country where he could either carry on his business, or enjoy his fortune more at his ease. By removing his stock he would put an end to all the industry which it had maintained in the country which he left. Stock cultivates land; stock employs labour. A tax which tended to drive away stock from any particular country would so far tend to dry up every source of revenue both to the sovereign and to the society. Not only the profits of stock, but the rent of land and the wages of labour would necessarily be more or less diminished by its removal."

Skatt er et spørsmål som opptar mange. Felles er at de fleste er enige om de som har mer enn dem selv, bør betale mer i skatt. Men straks en person klatrer på lønnsstigen, er det ikke så moro likevel å betale mer i skatt. Jeg har ennå tilgode å møte mennesker som ikke har hatt denne holdningen. Så lenge man ikke tjener de store summene og skatten i forhold til bruttoinntekten er under 35%, er det OK med skatt. Straks de fleste oppdager at marginalskatten har passert 50%, skifter de mening. Det er merkelig dette, men det er langt mellom liv og lære. Til syvende og sist vil ingen betale mer skatt enn man må. Kreativiteten for å slippe minst mulig skatt er stor, og den er sterkt stigende jo høyere skattenivået er. Skattedirektoratet hevder at 100 milliarder kroner unndras beskatning i Norge hvert år. (En digresjon: dette er selvfølgelig ikke helt riktig. Mye av svart arbeid brukes til å kjøpe varer og tjenester som til syvende og sist likevel handler i kemnerens klør). Det er i grunnen naturlig: det man selv tjener føles urettferdig "konfiskert" av staten, særlig når pengene brukes på ting man er uenig i, det være seg ideologi eller konkrete prosjekter. Typisk er det at kreativiteten brukes på mer produktive sysler jo lavere skattenivået er. Det er synd at ikke politikere (og sosialister) som elsker å bruke andres penger, nekter å innse dette. Men det er jo alltid enklere å bruke andres penger enn å skape noe selv.

I en verden der både mennsker og kapital er mobile, blir resonnementet til Adam Smith mer og mer gyldig. Folk flytter dit kapitalen kaster mest av seg (selvfølgelig målt etter skatt - som jo er en kostnad). Desverre vil byråkrater og politikere legge hindringer i veien for dette "uheldige" trekket i samfunnsutviklingen. De fleste vestlige land har såkalt globalskatteplikt, dvs at du er skattepliktig for all inntekt (i Norge også formue) i det landet du bor, uansett hvilket land inntekten kommer fra. Tjener du penger i USA og betaler 15% skatt der, må du pent finne deg i at du kanskje må betale 45% i skatt av inntekten i Norge (men du får kredit for det du betaler i USA). Dette fører til at mange ressurssterke personer rett og slett flytter/emigrerer. I Norge har man nå satt en hindring i veien for dette, for fra og med 1. januar 2004 er alle som emigrerer skattepliktig til Norge de fire første årene etter emigrasjonen. I klartekst betyr dette at du må betale den høyeste skattesatsen av det landet der du bor og den som gjelder i Norge. I og med at byråkratene har innført denne regelen, trenger man ikke være Albert Einstein for å forstå at dette er ugunstig for den jevne borger. Bor du på New Zealand uten å sette bena på norsk jord, må du pent finne deg i å levere selvangivelse og betale skatt til Norge de fire neste årene (litt avhengig av hvilke land vi har skatteavtale med. Er det skatteavtale med landet der du bor, er det bare visse inntekter som kan beskattes i Norge). Hvis ikke blir du politianmeldt. Og hva er årsaken til denne regelendringen? Det er selvfølgelig at politikerne ba Finansdepartementet se på mulighetene til å "straffe" de som flytter for å unndra bidrag til velferdsstaten. Byråkrater og politikere liker ikke at penger og investeringer havner i land med lavere skatter. Deres filosofi er at dette rettmessig tilhører staten til vårt "felles beste".

Det stopper ikke med globalskatteprinsippet, men i det stille foregår det samtaler mellom de vestlige landene for å harmonisere skattesatsene for å hindre konkurranse fra land som har lavere skattesats. Jeg har knapt registrert omtale av dette i media, bortsett fra i The Economist. Høyskatteland med høyt velferdsnivå er de landene som er ivrigst etter å harmonisere skattene. Tyskland og Frankrike ønsker til og med at skatten skal samles fra Brussel. Disse byråkratene er enige om at vi er alle tjent med konkurranse innen for eksempel industrien, men når det gjelder skattesatser skal det være unntak. Det skal være fritt frem å robbe innbyggerne og gi de ut igjen til vårt "felles beste". Både innen EU, OECD og FN er det seriøse diskusjoner for å harmonisere skattesatsene. Allerede på 70-tallet var det forslag i EU om å sette minstesatsen på 45% for bedriftsbeskatning. I dag er satsen i de fleste land under 30%. Ville forslaget blitt vedtatt, måtte bedriftene i dag betale minst 45% uten noe slags håp om at den ville bli lavere. For eksempel er det allerede i dag vedtatt en minimumssats på 15% på moms innen EU (uten at det eksisterer en maksimalsats, såvidt meg bekjent). Det er lite trolig at noe slikt vedtas innen OECD og FN, men i EU blir det helt sikkert en realitet (som det jo delvis allerede er). Det er kanskje derfor at sosialistene i større grad aksepterer EU nå enn tidligere?

The Heritage Foundation, en liberal think-tank i USA, utgir hvert år en bok kalt The Index of Economic Freedom. Sammen med Wall Street Journal lager de en bok som ranger 145 land basert på politisk og økonomisk frihet. I kapittel 2 i denne boken er det diskutert utførlig om effektene mellom å harminisere eller liberalisere skattesatser. Selvfølgelig er det liberalisering som forsvares. Det er interessant lesning og anbefales på det varmeste.

Men som sitatet til Adam Smith forteller oss, er de fleste land tjent med en lav skattesats. Ringvirkningene ved å sette ned skattesatsene er enorme. Et eksempel på det er Irland. Jeg siterer fra ovennevnte bok:

"But the Irish Miracle is perhaps the most impressive evidence of how tax competition advances good tax policy. Less than 20 years ago, Ireland was an economic “basket case” with double-digit unemployment and an anemic economy. This weak performance was caused, at least in part, by an onerous tax burden. The top tax rate on personal income in 1984 was 65 percent, the capital gains taxes reached a maximum of 60 percent, and the corporate tax rate was 50 percent......Although these rates were slightly reduced later in the 1980s, the top rates in 1991 were still very high: 52 percent on personal income, 50 percent on capital gains, and 43 percent on corporate income. At this point, Irish leaders decided that tinkering with the tax code was not a recipe for success. Over the next 10 years, tax rates—especially on capital gains and corporate income—were slashed dramatically. Today, the personal income tax rate is 42 percent, the capital gains tax rate is just 20 percent, and the corporate income tax rate is only 12.5 percent.... These aggressive “supply-side” tax rate reductions have yielded enormous benefits. The Irish economy has experienced the strongest growth of all industrialized nations, expanding at an average of 7.7 percent annually during the 1990s. The late 1990s were particularly impressive, as Ireland enjoyed annual growth rates in excess of 9 percent. In a remarkably short period of time, the “sick man of Europe” has become the “Celtic Tiger.” Unemployment has dropped dramatically, and investment has boomed...The Irish people have been the big winners. Once a relatively poor nation, Ireland now enjoys the second highest standard of living in the European Union. Even the government has reaped benefits. In the mid-1980s, when the corporate income tax rate was close to 50 percent, it raised revenue barely in excess of 1 percent of gross domestic product (GDP). As the chart on this page illustrates, however, today’s 12.5 percent corporate tax raises revenue totaling nearly 4 percent of GDP."

Et annet moment som taler til fordel for lav skattesats er at kreativiteten graviterer mot smartere produksjon/produktivitet i stedet for å bruke kreftene på å betale minst mulig skatt. Jan Arild Snoen har skrevet en glimrende artikkel om dette. De som forstår elementær økonomisk teori, vet at den eneste måten å øke levestandarden på er ved å produsere mer rasjonelt, dvs å øke produktiviteten. Poenget er å skape en størst mulig kake, og det oppnås ved å senke skatter og avgifter til et nivå som de fleste mener er fornuftig og finner akseptabelt. Det hjelper lite med høye skatter hvis kaken til fordelig blir vesentlig mindre enn ved lavere beskatning. Verden er full av eksempler på dette. Jeg siterer igjen fra rapporten til Heritage Foundation:

"In addition to faster growth, Russia’s tax reform has had a dramatic effect on tax compliance, something even The New York Times was forced to concede. Over the past two and one-half years, inflation-adjusted income tax revenue in Russia has grown by about 60 percent, demonstrating that people are willing to produce more and pay their taxes when the system is fair and tax rates are low."

I Russland måtte Putin innføre lav (13%) og flat skatt i 2000 fordi russerne deklarerte bare en fjerdedel av inntekten. Hva skjedde? Skatteinntektene for 2001 og 2002 steg henholdsvis 28 og 21%, en formidabel økning, selv om skattesatsen falt betydelig.

Staten skaper ikke velstand, den bare distribuerer den. Derfor ser vi at det er nød og fattigdom i land der staten konfiskerer store deler av det som skapes. Når egeninteressen er borte hos produsentene, blir det liten produksjon. Det finnes ingen bedre til å investere penger enn private aktører, noe historien med tydelighet viser. Derfor bør vi for all del ikke stemme frem politikere som ønsker harmonisering av skattesatser. Det er sunt med konkurranse, i særdeleshet blant folk som bare forvalter (sløser) andres penger. Politikere på venstresiden vil neppe stemme i mot slike ting basert på deres altruistiske livssyn.

"Tax competition is the only realistic hope for German taxpayers, French taxpayers, and Swedish taxpayers. It is quite likely that politicians from those nations will be fiscally responsible only if they know that labor and capital have the right to escape fiscal oppression."

Undersøkelsen til The Heritage Foundation viser at velstanden er størst i land med høy grad av politisk og økonomisk frihet. Hong Kong topper listen, og Norge ligger på en 28.plass i rangeringen for 2004. Du finner rangeringen ved å trykke her.