I forbindelse med forhandlingene med WTO har de norske landbruksorganisasjonene igjen vært ute med dommedagsprofetier i media for å presse politikerne. Sponheim sier til Aftenposten at målet er å holde tolltariffene høyest mulig og sikre et best mulig importvern for å beskytte landbruket mot konkurranse. Med andre ord skal forbrukerne tvinges til å betale mer for matvarer enn det som ville vært naturlig med frihandel. Nok en gang bruker myndighetene tvilsomme moralske metoder for å nekte befolkningen å handle med hvem de vil. Ifølge SSB er 2,8% av befolkningen sysselsatt i jordbruket og bidrar med mindre enn 1% av BNP. Denne gruppen skal altså i stor grad bestemme hva resterende 97,2% av befolkningen skal betale for matvarene. Regulering av handel er ikke godt for noen, bortsett fra den gruppen som vernes. Frihandel krever tilpasning for de få, mens majoriteten tjener mye på lavere priser og flere valgmuligheter. Subsidieringen har bred politisk støtte blant de største partiene. Er det bare et av de minste partiene, Det Liberale Folkepartiet, som mener at individet er et suverent vesen og kan kjøpe varer der det selv ønsker? 

Norge er dessverre ikke alene om å subsidiere landbruket, noe som fører til at U-land, der produksjonen kan gjøres billigere, ikke får slippe til på de vestlige markedene med sine produkter. For eksempel er det vanskelig for Mali, et av verdens fattigste land, å eksportere bomull. Dette blant annet fordi verdens største eksportør av bomull, USA,  subsidierer bomullsproduksjonen og "dumper" det med enorme tap. Amerikanske politikere vedtar subsidier etter press fra særinteresser, noe som er en dårlig løsning for både USA som helhet og fattige Mali. 25.000 produsenter i USA mottar 4 milliarder dollar i subsidier for å produsere bomull til en verdi av 3 milliarder dollar. Ifølge The Economist taper Mali 1,5 milliarder kroner i eksportinntekter på subsidieringen, et meget stort beløp for Mali. Vesten er så rik at de kan ta seg råd til å subsidiere næringer for å produsere med tap på bekostning av de fattige landene. Over 75% av verdens fattige bor på landsbygda og er følgelig avhengig av landbruket. Likevel subsidierer Vesten landbruket med 300 milliarder dollar, over 6 ganger så mye som de gir i bistand. Bistand, som letter Vestens samvittighet, bevilges som oftest til offentlige og regulerte prosjekter. Hvert år offentliggjøres det rapporter som viser at u-hjelpen ikke har kommet de fattige til gode. Avisene siterer byråkrater som er overrasket over manglende effekt, og ansvarlig statsråd sier at ”hver sten skal snus”. Likevel øker u-hjelpen og subsidieringen av landbruket fortsetter til "samfunnets beste". Irrasjonelle avgjørelser vil dessverre fortsette å bestemme landbrukspolitikken.