Jeg har nettopp lest Kildens Utspring (bedre sent enn aldri) av Ayn Rand som ble utgitt i 1943. Den er solgt i over 6 millioner eksemplarer og er også filmet. Dette var gjennombruddet til Rand. Boken omhandler arkitekten Howard Roark. Han er kompromissløs og viser urokkelig integritet i hans kamp mot samfunnets standarder og kollektiv tenkning. Roark vil leve for sin egen skyld, ikke som en altruist, og på sine egne betingelser. Boken er et varmt forsvar for individet, liberalismen og geniet, de som drar menneskeheten til nye høyder, men som til stadighet rakkes ned på av massene. I mine øyne er ikke boken så bra som De som beveger verden, men den avsluttende rettssaken er så absolutt verdt å lese. 

Kort fortalt omhandler boken Roarks kamp mot det etablerte arkitektmiljøet som sjelden eller aldri tør å prøve noe nytt. Roark prøver noe nytt, men blir bare slaktet av massene og "ekspertene". Hans integritet gjør at han til slutt sprenger et av sine byggverk når han finner ut at entreprenøren har endret på hans tegninger. Det blir oppstandelse i media, spesielt med tanke på at byggverket var beregnet for fattige familier. Hvordan kan noen sprenge noe som de fattige skal benytte? I den påfølgende rettssaken, der han forøvrig frikjennes, er det en 10 sider lang monolog der Roark forklarer hvorfor han spengte bygningen. Dette er naturligvis høydepunktet i boken, og jeg synes en del av forklaringen er verdt å sitere her (fra den norske utgaven):

"Gjennom århundrene har det vært menn som tok de første skritt på ukjente veier uten andre våpen enn det store syn som stod for dem. Deres mål var forskjellige, men en ting hadde de alle til felles: at skrittet var det første, at veien var ny, at synet ikke var lånt og at svaret de møtte var - hat. De store, skapende ånder - tenkerne, kunstnerne, vitenskapsmennene, oppfinnerne - sto alene mot sin tids menn. Hver ny tanke møtte motstand. Hver stor, ny oppdagelse ble forhånet. Den første motor ble ansett som tåpelig. Flyet ble ansett som en umulighet. Vevemaskinen ble ansett som noe ondt. Bedøvelse ble beraktet som syndig. Men menn som ikke hadde lånt sine tanker, gikk videre. De kjempet, de led og de betalte. Men de vant. Ingen nyskaper ble drevet av trangen til å hjelpe sine brødre, for hans brødre avslo den gave han bød dem, og gaven ødela deres livs sløve vanegjengeri. Hans sannhet var hans eneste motiv. Hans egen sannhet og hans eget arbeid for å virkeliggjøre den på hans egen måte. En symfoni, en bok, en maskin, en filosofi, et fly eller en bygning - det var hans mål og hans liv. Ikke de som leste eller hørte, kjørte i eller trodde på, fløy i eller bodde i det han skapte. Selve skapergjerningen, ikke de som brukte resultatet. Skapergjerningen og ikke de fordeler andre kunne dra av den. Den skapergjerningen som ga hans sannhet form. Han holdt på sannheten over alt og mot alle mennesker.....Nyskaperne var ikke uselviske. Det er hele hemmeligheten ved deres makt - at de var selvrådige, selvmotiverte, selvgenererte.....Mennesket kan ikke leve uten sin tanke. Det kommer ubevæpnet til jorden. Hjernen er dets eneste våpen. Dyrene skaffer seg sin føde ved makt. Mennesket har ingen klør eller horn og ingen stor muskelstyrke. Det må skaffe seg sin føde ved planting og jakt.......alt vi er og har, kommer fra en enkelt evne i mennesket - hjernens tankevirksomhet. (side 657).

Mennesket får ikke noe på denne jord. Alt hva det trenger, må produseres. Og her står mennesket overfor det uunngåelige alternativ: det kan bare leve på en av to måter - ved sin egen hjernes uavhengige arbeid - eller som en snylter som nærer seg av andres tanker. Den selvstendige tanken skaper noe nytt. Snylteren låner. Nyskaperen møter naturen alene. Snylteren møter naturen gjennom en mellommmann.....Nyskaperens første behov er uavhengighet. Hjernens tankevirksomhet kan ikke arbeide under noen form for tvang. Den kan ikke innskrenkes eller ofres eller underordnes noen andre hensyn. (side 658)

Mennesket har lært at den høyeste dyd ikke er å skape, men å gi. Men ingen kan gi noe som ikke er skapt. Skapergjerningen kommer først, fordelingen siden - ellers ville det ikke være noe å fordele. Nyskaperens behov er viktigere enn behovet hos dem som eventuelt nyter godt av hans bedrifter. Likevel lærer vi å beundre snylteren som deler ut de gaver han selv ikke har skapt, fremfor den som har gjort gavene mulig. Vi lovpriser veldedigheten. Vi trekker på skuldrene av skapergjerningen. (side 659)

Mennesker utveksler arbeid ved fritt, gjensidig samtyke til gjensidig fordel, når deres personlige interesser stemmer overens og de begge ønsker å foreta utvekslingen. Hvis de ikke ønsker det, tvinges de ikke til å ha noe med hverandre å gjøre. De søker videre. Det er den eneste mulige form for samkvem mellom likemenn. Alt annet samkvem er som slavens forhold til herren, som offerets forhold til bøddelen. (side 660)

Men mennesket har lært å betrakte snylterne - tyranner, keisere, diktatorer - som eksponenter for egoismen. Ved dette bedrag fikk man det til å ødelegge egoet, i seg selv og andre. Hensikten med bedraget var å ødelegge de skapende mennesker....Nyskaperen - fornektet, motarbeidet, forfulgt og utbyttet - gikk videre, førte utviklingen fremover og bar hele menneskeheten ved sin energi. Snylterens eneste bidrag til utviklingen var forhindringer. Kampen har et annet navn: Individet - mot kollektivet Kollektivets - rasens, klassens, statens - "felles beste" har alltid vært begrunnelsen og rettferdiggjørelsen for ethvert tyranni over mennesket gjennom hele dets historie. Alle historiens store redsler ble begått i et altruistisk motivs navn. Kan noen egoistisk handling måle seg med de blodbad som be begått i altruismens navn? Ligger feilen i menneskenes hykleri eller i prinsippets natur? De uhyggeligste slaktere var de mest oppriktige. De trodde på det fullkomne samfunn som man skulle nå gjennom guillotinen og maskingeværet. Ingen tvilte på deres rett til å myrde, for de drepte i en altruistisk hensikt. Man gikk med på at andre mennsker måte ofres for andre mennesker.....Hvem tillot dem å gjøre det? Intet enkelt menneske blant de dusinvis som hadde ansvar. Ingen brydde seg om å stanse det eller tillate det. Ingen var ansvarlig. Ingen kan trekkes til ansvar. Slik er all kollektiv handling (side 661 og 662)

Jeg ønsket å komme her for å si at jeg ikke anerkjenner noe menneskes rett til et eneste minutt av mitt liv. Eller til noe av min energi. Eller til noe av det jeg skaper. Likegyldig hvem som krever det, likegyldig hvor mange de er og hvor stort deres behov er. Jeg ønsket å komme her for å si at jeg er et menneske som ikke eksisterer for andre. Det måtte sies. Verden går under i en orgie av selvoppofrelse." (side 663)