Daytrading.no-the homepage of Oddmund Grøtte

(20.03.04: Oppdatert med Vilhelm Moberg, se helt nederst)

Kunnskap er makt, og makten skal brukes til å bedre menneskenes kår.

Dette sa den engelske filosofen Francis Bacon (1561-1626). Akkurat som kunnskap og erfaring er viktig for å lære mer om naturvitenskapen, er det også de viktigste elementene for å tjene penger i markedet. En god trader og spekulant er bestandig interessert i å utvide horisonten. Generell allmennkunnskap er nødvendig. Å lese bøker er en god vane.  

Den kjente spekulanten Øystein Stray Spetalen holdt et foredrag på Håndverkeren i Oslo vinteren 2003 der han påpekte viktigheten av generell kunnskap. Han avsluttet han foredraget med følgende anbefaling (til spekulanter):

- Du bør ha solide kunnskaper i matte, statistikk, historie, gode allmennkunnskaper, god hukommelse, god observasjonsevne og ikke minst ha erfaring. I tillegg må du ha disiplin, holde deg til det du kan, aldri miste fokus (kun satse på et begenmset antall aksjer) og være opptatt av å tjene penger.

Nedenfor finner du mine favorittbøker, delt inn i ulike kategorier: Filosofi/ideologi, fagbøker og skjønnlitteratur. Alle kategoriene er like aktuelle for å bli en bedre spekulant. 

Denne siden oppdateres med jevne mellomrom (sjekk dato øverst) når jeg føler at det er bøker som fortjener en plass på listen (dog er jeg en vanskelig mann å tilfredsstille). Hvis du har noen kommentarer, send meg gjerne en mail.

Filosofi/ideologi:

Mine anbefalinger er basert på min tro og ideologi: liberalismen og kapitalismen, nemlig retten til å søke lykke og troen på fremskrittet (vitenskapen) gjennom rasjonalisme, fornuft og handel. Det skal være respekt for individuelle rettigheter og fravær av tvang. Kapitalismen hviler på rasjonell egeninteresse og ambisjonen om å forbedre sitt eget liv. Ingen kan gjøre krav på den enkeltes liv og verdier, det være seg stat eller samfunn (alt skal baseres på frivillighet). Vi er alle forskjellige og har ulike verdier, ønsker og mål. Derfor kan ikke et menneske tvinges til å jobbe for andre. Mer eller mindre alle mennesker tenker på seg selv før de ofrer tanker på andre. Ut fra disse verdiene utviklet Ayn Rand en egen ideologi kalt objektivisme (trykk her for en utfyllende forklaring av objektivismen). Objektivismen hevder at mennesket av natur er et rasjonelt vesen, det vil si et behov for å tenke fornuftig. Fornuften, vårt eneste redskap for å samle kunnskap, er menneskets viktigste ressurs for å overleve.  Mennesket har fri vilje, og forkaster derfor enhver form for determinisme, overbevisningen om at mennesket er et hjelpløst offer for krefter utenfor dets kontroll (slik som Gud, onde ånder, stjernetegn, skjebne, kjønn eller økonomiske forhold). Selvoppofrelse er altså ikke noe etisk ideal. Mennesket skaper sin personlige identitet gjennom sine frie valg, og er av natur et suverent vesen.

Det er tanken og den rasjonelle egeninteressen som kan bære samfunnet videre. Ayn Rand definerer rasjonell egoisme som langsiktig egeninteresse (egeninteresse er selvfølgelig ikke motstridende med å hjelpe andre). Dersom altruismen skal være det etiske ideal, det vil si å tjene andre persones ønsker og behov, vil det føre til mindre personlig frihet, større statlige inngrep, byråkrati og stadig større overføringer fra de som produserer til de som ikke produserer. 

Kapitalismen bygger delvis på Aristotoles prinsipper. Aristotoles skrev blant annet følgende (gjengitt i Vestens Tenkere av Will Durant, side 104):

"Et altruistisk samfunn vil ikke stimulere noen til å yte sitt beste. Tanken på vinning er en nødvendig stimulans til hardt arbeid, og bevisstheten om at noe er ens eget tilskynder til arbeid i hjemmet og familien. Eier alle alt, vil ingen bry seg. Det som mange har sammen, er det få som fester seg ved. De fleste tenker først på sitt eget, og sjelden, for ikke å si aldri, på det felles beste."

Motsatt mente Platon at enkeltindividets rettigheter var underordnet kollektivets rettigheter. I boken The Republic skriver Platon at "injustice is an act against the state, not against a particular man". Hans fiendtlighet mot enkeltindividet har neppe sin likemann i filosofien, hør bare her:

"The greatest principle of all is that nobody, whether male or female, should ever be without a leader. Nor should the mind of anybody be habituated to letting him do anything at all on his own iniative, neither out of zeal, nor even playfully. But in war and in the midst of peace - to his leader he shall direct his eye, and follow him faithfully. And even in the smallest matters he should get up, or move, or wash, or take his meals only if he has been told so......In a word, he should teach his soul....never to dream of acting independently, and to become utterly incapable of it. In this way the life of all will be spent in total community. There is no law, nor will there ever be one,which is superior to this, or better and more effective in ensuring salvation and victory in war."

Platon står for alt det jeg misliker og han er overhodet ikke interessert i rettighetene til individet. Hvem er det som vil leve i et slikt samfunn med bare selvoppofrelse uten tanke på seg selv? Men ideene til Platon blir til stadighet idealisert. Det er humant, uselvisk, altruistisk og anses som god kristelig ånd, selv etter erfaringen vi har med slike totalitære stater (for det er nettopp hva det er). De tenkende og rasjonelle mennesker vil ikke få bidra i et slikt samefunn. 

Jeg lar den britiske filosofen Herbert Spencer oppsummere min holdning:

"....individet eksisterer ikke for statens skyld, men det er staten som eksisterer for individets skyld....Hvert menneske skal ha sin frihet til å gjøre hva han vil, forutsatt at det ikke går ut over et annet menneskes samme rett til frihet.....sannsynligvis er streben etter individuell lykke innenfor de grensene som samfunnsforholdene har fastsatt, den første betingelsen for oppnåelsen av den størst mulig allmenne lykke." (Vestens Tenkere (bind 2), Will Durant, side 152-163) 

Nedenfor er en liste over filosofer jeg anbefaler alle å lese. Bøkene som er nevnt kan du få kjøpt hos www.amazon.com :

Francis Bacon, John Locke, Adam Smith, Baruch Spinoza, David Hume og Karl Popper: Disse danner basis for min tro og ideologi. Alle er liberale, vitenskapelige og rasjonalistiske anlagt og har troen på individets rettigheter og at vitenskapen og fornuften er grunnlaget for alle fremskritt. 

Francis Bacon (1561-1626) regnes som empiriens far. Han tok eksperimentet og induksjonsmetoden i varmt forsvar og mente det var den eneste metoden for læring og fremgang (induksjon er å lage en allmenngyldig regel ut fra observasjoner - det motsatte av deduksjon som betyr å forklare ut fra en regel eller lov). Hans mest kjente bok er The Essays der han filosoferer omkring forskjellige emner som Sannheten, Døden, Kjærlighet, Alderdom, Vennskap, Helse (og mange flere). Bacon beskriver flott vitenskapens betydning (gjengitt fra Vestens tenkere av Will Durant):

"Vil vi skape noe, må vi kunne noe. Vi kan ikke styre naturen uten å lystre den. Vi må skaffe oss kunnskaper om naturlovene. Da vil vi kunne mestre dem. Nå er vi deres slaver fordi vi ikke vet noe om dem. Vitenskap er veien til Utopia. ...Vil vi gjøre pålitelige erfaringer, tenner vi først lyset (hypotesen), og i det vi holder lyset opp (ordner og tilrettelegger eksperimentet), viser vi tanken veien. Vi begynner med eksperimenter som vi ordner og kontrollerer omhyggelig. Av dem trekker vi slutninger, og på grunnlag av disse slutninger går vi over til nye eksperimenter."

John Locke (1632-1704) argumenterer akkurat som Bacon for erfaringsfilosofi eller empirisme (induksjon). Han nekter forekomsten av medfødte ideer, istedet kommer all vår viten fra erfaringen:

"Hvorfra hele fornuftens og erkjennelsens stoff stammer? På det svarer jeg med ett ord: erfaringen. Det gis ingen medfødte ideer. Det ser man på utviklingen til barnet, som først langsomt lærer å abstrahere fra sine enkelterfaringer. Den menneskelige sjel er intet annet evnen til å motta inntrykk, et stykke voks, en ubeskrevet tavle, et mødkt rom som gjennom enkelte åpninger opptar bilder utenfra og har evnen til å holde dem fast." (Egon Friedell (se nedenfor) siterer fra Essay Concerning Human Understanding)

Locke mener også at vår grunnleggende drift til våre handlinger er strevet etter lykke. For å sikre vår streben etter lykke argumenterer Locke for at myndighetenes eneste oppgave er å sikre individers rettigheter og eiendom - ingenting annet. Hans meste kjente bøker er An Essay Concerning Human Understanding og Treatises on Government. The Second Treatise on Civil Government var filosofien som Franklin, Jefferson et al. brukte da de skrev den amerikanske uavhengihetsærklæringen i 1776. 

David Hume's (1711-1776) hovedverk, A Treatise of the Human Nature, som han utga før han fylte 30 år, er kritikken av årsaksbegrepet: noen objektiv sammenheng mellom årsak og virkning finnes ikke (kausalsammenheng). Hume mener at vår oppfatning av årsak og virkning kommer av en tankevane som sier at en begivenhet alltid kommer etter en annen (mer om dette under Karl Popper). I tillegg forkastet han alt metafysisk som hjernespinn:

"La oss ta et hvilket som helst teologisk eller metafysisk verk og spørre: inneholder det noen teoretisk undersøkelse av kvantitet eller tall? Nei. Inneholder det det noen eksperimentell undersøkelse av empiriske kjensgjerninger? Nei. Vel, så er det ikke annet å gjøre enn å kaste det på varmen. Da kan det nemlig bare inneholde sofisteri og sludder." (Sitat fra Vår tids kulturhistorie av Egon Friedell, bind 3, side 215, se forøvrig egen omtale av denne boken lengre ned)

Karl Popper (1902-1990), en østerrriker som underviste ved London School of Economics, tok Humes tanker videre. Popper er kjent for sin metodelære der han argumenterer for falsifikasjon fremfor verifikasjon ved hypoteser. Han og John Stuart Mill fremstilte dette i Svaneproblemet: Hypotesen er at alle svaner er hvite, og den andre hypotesen er at alle svaner ikke er hvite (fremstilt ved et eksperiment). Poppers argumentasjon er at uansett hvor mange observasjoner du gjør, vil du aldri kunne konkludere 100% at alle svaner er hvite. Kun èn observasjon av en ikke-hvit svane er nok til å falsifisere hypotesen om at alle svaner er hvite. Dette er utdypet i The Logic of Scientific Discovery. Konklusjonen er at Popper mener at all vitenskap bare er en tlnærming til sannheten, men at vi hele tiden vil komme nærmere sannheten. 

Hans mest kjente bok er likevel The Open Society and its Enemies (1945). Popper, en liberaler, argumenterer at menneskehetens tendenser til primitive styresett (totalitære regimer) er et resultat av våre historiske fordommer: Popper mener vi er i stand til å kontrollere vår egen skjebne og det er ikke vitenskapens mål å styre sosial forandring (slik som Marxismen - som jo er en vitenskap definert av Marx. Marx' tese var at arbeiderne ble fattigere og at velstanden i et land ville bli akkumulert bare hos noen få personer (hos kapitalistene). Til slutt ville arbeiderne skape revolusjon og ekspropriere verdiene til de rike. Marx mente at det innenfor et kapitalistisk system ikke ville være noe rom for bedring for arbeiderne. Historien har vist at Marx tok kraftig feil. Siden 1865 har massene tatt del i velstandsutviklingen over hele den vestlige kapitalistiske verden). Friedrich Hegel får også så hatten passer. Popper tar et varmt forsvar individets rettigheter skrevet i historiens  mørkeste time (under andre verdenskrig). I motsetning til andre filosofer skriver Popper forholdsvis enkelt slik at alle kan forstå. 

Forøvrig var det nære bånd mellom George Soros og Popper (Soros studerte på London School of Economics). Popper var (og er) Soros' store forbilde. 

Adam Smith (1723-1790): Smith er kjent for sin argumentasjon for frihandel, som han utdypet i An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776). Den bør være i ethvert investeringsbibliotek. Språket er tungt (over 1000 sider!), men eksemplene er lette å lese. Dette er selve bibelen for frihandel og liberalisme og viser hvordan staten bør holde fingrene unna hvis målet er å skape velstand. For alle som vil forstå kapitalismen, må denne boken leses. 

Noe av konklusjonen til Smith står allerede på de første sidene:  It is only our labour that determine the wealth of nations. For å skape velstand må hvert land arbeide riktig. Selv om målet for den enkelte er å tjene penger, vil også resten av samfunnet tjene på hans rasjonelle egeninteresse (på grunn av "den usynlige hånd):

"...neither intends to promote the public interest, nor knows how much he is promoting it...he intends only his own gain, and he is in this, as in many other cases, led by an invisible hand to promote an end which was no part of his intention...By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it....I have never known much good done by those who affected to trade for the public good.....High duties and prohibitions direct people to employ capital in producing at home what they could buy cheaper from abroad.....It is as foolish for a nation as for an individual to make what can be bought cheaper....The industry of the country, therefore, is thus turned away from a more, to a less advantageous employment, and the exchangeable value of its annual produce, instead of being increased, according to the intention of the lawgiver, must necessarily be diminished by every such regulation" (sidene 484 - 487, 1994 Modern Library Edition, Penguin)

Det er selve arbeidsdelingen (division of labour) som er viktig. Mennesket har et behov for å bytte varer og tjenester, og arbeidsdeling (spesialisering) gjør at dette gjøres mer effektivt. For 200 år siden var 95% av befolkningen opptatt med å produsere mat, nå er det bare 5% som gjør det samme. Resterende er da frigjort til å produsere andre varer og tjenester. Du kan lese mer om denne arbeidsdelingen her.

Smith tar også for seg hvordan skatt virker på allokering av arbeidskraft, kapital osv. Ikke overraskende argumenterer han for at unødvendige skatter virker ødeleggende:

"Taxes on necessaries, when they have grown up to a certain height, are a curse equal to the barrenness of the earth and the inclemency of the heavens." (side 496) 

Historiebøkene lærer oss lite om hvordan skatten har påvirket samfunnet. Smith's tese er at oppgangstider skjer i perioder med lave skatter, og perioder med nedgangstider skjer etter at skattene er økt. Holland er et eksempel på det. Storhetstiden deres var på 1600-tallet, men etterhvert som skattene øket på 1700-tallet, tapte de konkurransekraft:

"In Holland the heavy taxes upon the necessaries of life have ruined......their principal manufactures, and are likely to discourage gradually even their fisheries and their trade in shipbuilding" (side 979)

(En god bok som beskriver skattens historie er For Good and Evil: The Impact of Taxes and the Course of Civilization av charles Adams.)

En rød tråd gjennom hele boken er hvordan handel fører til økt velstand på grunn av gjensidig nytte (og at hvert land produserer det som er rasjonelt, det vil si der de har et komparativt fortrinn). Smith's argumentasjon er at en åpen økonomi vil føre til velstand for alle parter involvert. I en handel forventer begge parter å tjene på byttet, og følgelig blir ingen utnyttet på et fritt marked (så lenge det gjøres frivillig), slik mange dessverre feilaktig tror. Derimot i et regulert marked blir det ikke maksimert velstand fordi store deler av befolkningen blir tvunget til valg de ikke ønsker:

"It is the maxim of every prudent master of a family, never to make at home what it will cost more to make than to buy.... The tailor does not make his own shoes but buys them from the shoemaker....What is prudence in the conduct of every family, can scarce be folly in that of a great kingdom. If a foreign country can supply us with a commodity cheaper than we ourselves can make it, better buy it of them with some part of the product of our own industry, employed in a way in which we have some advantage."

Et bevis på at politisk og økonomisk frihet fører til velstand (slik som Smith hevder) er tabellen under som er utarbeidet av The Heritage Foundation. Sammenhengen mellom økonomisk frihet og velstand er åpenbar (økonomisk frihet er målt ut fra ti kriterier).  

Norge ligger forøvrig på 27. plass på rankingen (av 155 land), mens Hong Kong topper. USA er nummer 6. 

Forøvrig var Smith en meget nær venn av David Hume og brevvekslet også flittig med Benjamin Franklin før han ga ut Wealth of Nations.

Baruch Spinoza (1632-1677) var i likhet med de andre nevnte filosofene tilhenger av naturlovene (dog er det den av filosofene jeg har lest minst om, mulig jeg ikke har tolket ham helt riktig). Hans hovedverk er Etikken (1677), der han blant annet argumenterer mot altruismen. Han er ikke mot å hjelpe andre, men det skal baseres på frivillighet. 

"Jo mer et menneske kan bevare sin eksistens og søke det som er nyttig for seg, desto større er dets dyd....Ingen forsømmer noe som han betrakter som et gode uten for å oppnå et større gode....Siden fornuften ikke krever noe naturstridig, innrømmer fornuften at hvert menneske må elske seg selv, og søke det som er nyttig for seg, og må begjære hva som helst som i sannhet kan sies å føre til en høyere grad av fullkommnhet, og at ethvert menneske burde anstrenge seg for å bevare sin eksistens så vidt som det er mulig for det...Grunnlaget for dyden er ikke noe annet enn anstrengelsen for å bevare sin eksistens, og menneskets lykke består i evnen til å gjøre dette."

Spinoza forlanger ikke at et menneske skal ofre seg til fordel for en annen. Slik bygger han ikke etikken på altruisme og menneskets naturlige godhet, slik som utopiske reformatorer har for vane, heller ikke på egoisme og menneskets medfødte ondskap, men på det han betrakter som uunngåelig og "forsvarlig" egoisme. Dette står i stil med kapitalismens grunnprinsipp. Frihet til å skape sin egen lykke uten at man blir tvunget til å ofre seg for andre (men basert på frivillighet). 

Atlas Shrugged, Ayn Rand (1905-1982):  Dette er utvilsomt en av de beste bøkene jeg har lest. Forfatteren briljerer med utsøkt retorikk og historien er spennende, selv om det først og fremst er det filosofiske/ideologiske innholdet som er essensen. Boken er et varmt forsvar for kapitalismen og individets rettigheter. Høydepunktet er en 70 siders monolog helt på slutten av boken som er noe av det flotteste jeg noengang har lest. Det er frihet, rasjonalisme og liberalisme på alvor. Ayn Rand sitt filosofiske system baserer seg på at sansene og fornuften er eneste vei til kunnskap; etikkens formål er å oppdage de prinsipper som setter mennesket istand til å leve et lykkelig liv i denne verden - dette etiske ideal kalles rasjonell egoisme (rasjonell betyr virkelighetsorientert og logisk); samfunnet må organiseres i overensstemmelse med individers rettigheter: mennesket har ukrenkelige rettigheter utledet av dets natur som rasjonelt vesen, og derfor må alle mellommenneskelige forhold være basert på frivillighet; dvs. at laissez-faire-kapitalisme er det eneste moralske og praktiske samfunnssystem.

Dette er sikkert en bok du vil elske eller hate. For oss som opererer i et fritt marked og utøver handel (på børsen), vil jeg sterkt anbefale boken. Den bør være selvskreven i et investeringsbibliotek. Denne boken er oversatt til norsk (De som beveger verden). Atlas Shrugged selger over 100.000 eksemplarer hvert år, nesten 50 år etter at boken ble utgitt (og er i flere amerikanske aviser kåret til den mest innflytelsesrike boken noengang skrevet).

Boken handler om en mann som sa han skulle stoppe det som driver verden fremover - nemlig John Galt. Hovedpersonene er allikevel Dagny Taggart, som driver et jernbaneselskap, og Hank Rearden, som leder et stålverk. Disse forsøker å drive sin forretningsvirksomhet i et USA som er i ferd med å bryte sammen. Årsaken til sammenbruddet er et stadig økende antall offentlige inngrep i økonomien, og disse inngrepene fører naturligvis til en stadig økende lammelse av enhver produktiv virksomhet. Rand argumenterer at penger "stjeles" fra de som produserer og gis til de som ikke produserer. 

Til tross for de hindringene som myndighetene legger i veien for deres virksomhet, og til tross for stadig beskyldninger om at de utbytter sine ansatte og bare tenker på profitt, forsøker Dagny Taggart og Hank Rearden som best de kan å drive sine virksomheter; de produserer varer/tjenester som det er etterspørsel etter, dvs. som folk trenger. Men samtidig oppdager de omkring seg at flere og flere av samfunnets ledende personer - forfattere, komponister, akademikere, entreprenører, oppfinnere og industriledere - rett og slett blir borte. Det blir færre og færre igjen av de som er istand til å holde samfunnet i gang ("the prime movers" forsvinner). Etterhvert finner Dagny Taggart og Hank Rearden ut at årsaken til at de andre industrilederne forsvinner...De er på streik! Når disse ledende personene blir borte, bryter samfunnet sammen. De som er i stand til å tenke rasjonelt og visjonært er borte fra samfunnet.

Rand argumenterer for at det er de som tar sjanser, risiko og som er villig til å starte virksomhet som beveger verden. Som et eksempel brukte hun byggingen av et hus:

Du kommer bort til en anleggsplass og går bort til mureren som legger murstein. Du spør han hva han gjør og han svarer: - Jeg murer. Litt lenger borte står en snekker og du spør ham hva han gjør: - Jeg snekrer en vegg. 50 meter borte ser du en mann som sitter over et skrivebord, det er en ingeniør, og du spør ham hva han gjør: - Jeg bygger et hus, svarer han. Moralen er at arbeiderne bare tilbyr sin arbeidskraft, men mangler visjonene for å skape noe slik som ingeniøren. 

Eneste minuset er at boken er så lang at den vil skremme vekk mange (den norske versjonen er på 1200 sider).

Capitalism: the Unknown Ideal, Ayn Rand: Rand forsvarer kapitalsimen på moralske prinsipper, ikke økonomiske. Jeg anbefaler å lese denne boken (dog er ikke slike bøker for dogmatikere) for å lese om hva egentlig kapitalismen er. Det er en bok satt sammen av 24 artikler skrevet av Ayn Rand og en ung Alan Greenspan. 

Jeg gir følgende sitat fra sidene 20-24: 

The moral justification of capitalism does not lie in the altruist claim that it represents the best way to achieve "the common good". It is true that capitalism does - if that catchphrase has any meaning - but it is merely a secondary consequence. The moral justification of capitalism lies in the fact that it is the only system consonant with man's rational nature, that it protects man's survival qua man, and that its ruling principle is: justice....Every social system is based....on some theory of ethics. The tribal notion of "the common good" has served as the moral justification of most social systems - and of all tyrannies - in history....."The common good" is an undefined and undefinable concept: there is no such entity as "the tribe" or "the public"....The free markets represents twe social application of an objective theory of values. Since values are to be discovered by man's mind, men must be free to discover them - to think, to study to translate their knowledge into physical form, to offer their products for trade, to judge them, and to choose, be it material goods and ideas, a loaf of bread or a philosophical treatise. Since values are established contextually, every man must judge for himself, in the context of his own knowledge, goals and interests. Since values are determined by the nature of reality it is reality that serves as men's ultimate arbiter: if a man's judgement is right, the rewards are his; if it is wrong, he is his only victim."

The Virtue of Selfishness av samme forfatter er også en bok som anbefales. 

Man, State and Government, Murray Rothbard (1926-1995): Økonomen Rotbard har skrevet en meget leseverdig lærebok innen økonomi. Først og fremst er det det siste kapitlet som er best: The Economics of Violent Intervention in the Market. Rothbard er en disippel av Ludwig von Mises og følgelig en liberaler. Følgende utsagn bekrefter dette:

"On the free market, everyone earns according to his productive value in satisfying consumer desires. Under statist distribution, everyone earns in proportion to the amount he can plunder from the  producers." 

The Road to Serfdom, Friedrich Hayek (1899-1992): Hayek regnes som en av nøkkelfigurene i oppblomstringen av liberalismen i det 20. århundre. Hayek fikk Nobelprisen i økonomi i 1974, men er mest kjent for sin bok The Road to Serfdom (veien til slaveri) som jeg anbefaler alle frihetselskere å lese. Den er forholdsvis kort og meget klar i sin tale og viser hvordan kollektive ideer fører til regulering og "slaveri" der individet blir underlagt staten. Her er et par korte sitater:

"The "social goal" or "common purpose" for which society is to be organized is uasually vaguely described as the "common good", the "general welfare", or the "general interest". It does not need much reflection to see that these terms have no sufficiently definite meaning to determine a particular course of action. The welfare and the happiness of millions cannot be measured on a single scale of less and more. The welfare of a people, like the happiness of a man, depends on a great many things that can be provided in an infine variety of combinations.....Although the state controls directly the use of only a large part of the available resources, the effects of its decisions on the remaining part of the economic system become so great that indirectly it controls almost everything."

Free to Choose, Milton og Rose Friedman: Friedman fikk Nobelprisen i økonomi i 1976. Han er en liberaler og skrev denne boken sammen med sin kone. Det er et varmt forsvar for hvorfor politisk og økonomisk frihet hører sammen og er det eneste moralske systemet som finnes. Det er lagt mye tid på å beskrive hvordan gode intensjoner nesten bestandig blir ødelagt når det offentlige stepper inn som mellomledd.  

I dag og i morgen, Henry Ford: Da jeg kjøpte denne danske boken for moro skyld på et loppemarked, visste jeg ikke hvilket gullkorn jeg hadde kjøpt. Boken er en oase i flotte sitater for de som tror på liberalismen og rasjonalismen. Boken er en gjennomgang av "filosofien" til Ford (ja, han som stiftet Ford Motor Company) og er uhyre interessant. Dog er det noe tungt å lese dansk, men her er noen sitater:

"De mener, at Politik kan udrette, hvad kun Industrien formaar, og de foreslaar Regulering af Priser og Dit og dat i den Tro, at de herved kan skabe Velstand (side 17)... De vil til alle Tider findes to Slags Mennesker her i verden: Foregangsmænderne og sliderne. Sliderne er alltid paa Nakken af Foregangsmænderne, som de beskylder for at have hugget alle chancerne, medens den nøgne Sandhed er, at Sliderne ikke vilde have noget at slide i, hvis foregangsmænderne ikke først havde ryddet Vejen (side 6)....Det er ganske rigtigt, at de stærke bør tjene de svage, men ikke for at bestyrke dem i deres Svaghed. At yde Service til de svage er at gøre dem en daarlig Tjeneste, medmindre Virkningen bliver, at bringe de svage til Styrke og Uafhængighed (side 202)....høje skatter avler Fattigdom ved at hæmme Produktionen (side 203)..... Den største Fare for, at vor Handlekraft skal gaa ned, er, at politiske Løfter opfattes som noget, der kan erstatte Tanker og Arbejde (side 214)."

The Origin of Species, Charles Darwin (1809-1882): Trolig en av verdens mest kjente bøker, men likefullt lest av kun et fåtall nå til dags. "Kampen for tilværelsen" og "evolusjonsteorien" er kjente begreper som stammer fra denne boken. Bokens tese er at opprinnelsen av nye arter er et produkt av kampen for tilværelsen. Det naturlige utvalg begunstiger bestemte eksemplarer. Boken anbefales fordi den er enkel å lese, men samtidig er bokens prinsipper allmenngyldige på de fleste av livets områder - i særdeleshet aksjemarkedet. Den er krydret med et vidt utvalg eksempler fra naturen for underbygge hans teorier, selv om de ikke er bevist ved eksperimeneter.

Vår tids kulturhistorie (3 bind), Egon Friedell : Friedell argumenterer det motsatte synet av Darwin: The survival of the least fit. Han tar for seg perioden fra Svartedøden da den nye tidsalder oppstod og frem til 1. verdenskrig (da boken ble utgitt første gang). 

Friedell hevder alt alle fremskritt kommer etter sykdom: Den måte den nye tanke bryter frem på, er gjennom et sjokk, en naturkatastrofe som gjennomryster alt, den følges av en nevrose, en sykdom, og sykdommen er produktiv, et svangerskap, i inkubasjonstiden oppstår det nye menneske. Det fascinerende er at Friedell hele tiden argumenterer for at det er tanken som er drivkraften. Nemlig at en eneste tanke kan revolusjonere verden og hele vårt grunnsyn:

"De store erobreres og kongers seire er for ingenting å regne mot virkningene av en eneste stor tanke. Den fødes og brer seg uopphørlig og uimotståelig som en elementærkraft, en geologisk omveltning....Tenkeren er en uhyre hemmelighetsfull fatalitet, han er virkelig revolusjonen, den sanne og aktiverevolusjon ved siden av hundre farveløse og falske. Kunstneren virker hurtigere og livligere, men ikke så varig. Tenkeren virker langsommere og mer i det stille, men desto mer langvarig." (side 21)

I forordet skriver Friedell at boken er en protest mot filologiske professortype og spesialisten i det greske ideal. Boken er ikke noe "oppkok" av historien, men han søker hver tidsalders ide i statsliv, samfunnsliv, skikker, vitenskap, kunst , filosofi og religion, men helst yttrykt gjennom de store genier (som driver verden videre ved tanken/visjonen, jf Ayn Rand). Hans meninger er dristige og ofte provoserende, og noen få ganger er jeg totalt uening. Men Friedell argumenterer godt, selv om den ikke er noe vitenskapelig dokument:

"Den genetiske historieskriving tar også helt feil hvis den tror å kunne forsake årsak og virkning like strengt vitenskapelig som naturforskningen. Den historiske årsakssammenheng er ganske enkelt umulig å finne ut, fordi den består av så mange ledd at vi taper selve årsakssammenhengen av syne. ....I mange lærde verker finner man følgende bemerkning i forordet: "Jeg har naturligvis overalt tilstrebet den størst mulige fullstendighet. Om dette lykkes meg, må mine ærede fagkolleger avgjøre." Mitt standpunkt er akkurat det motsatte. Ganske bortsett fra at jeg naturligvis ikke vil la mine fagkolleger avgjøre noe som helst, vil jeg tvertimot si: overalt har jeg tilstrebt den størst mulige ufullstendighet." (side 7 og 15)

Gulagarkipelet, Aleksander Solsjenitsyn: Solsjenitsyn, nobelprisvinner 1970, DOKUMENTERER hvordan titalls millioner mennesker ble systematisk drept og toturert. Ikke nok med det, boka holder (selvfølgelig) meget høy litterær standard. Den politiske venstreside har i flere tiår fornektet undertrykkelsen av Sovjets arbeiderdiktatur, på tross av den solide dokumentasjon til Solsjenitsyn. Selv noen få år etter at boken ble utgitt, ble nok et totalitært forsøk satt i gang (Kambodsja). Dette er hva Solsjenitsyn skriver i første kapittel:

"Vi må offentlig fordømme selve den idè at noen mennesker setter seg til doms over andre. Ved å tie om lasten, la den sette seg fast i kroppen vår, slik at den ikke springer frem i dagens lys, gir vi den vekstmuligheter, og den vil tusenvis av ganger dukke opp i fremtiden. Ved ikke å straffe, ved ikke å fornekte ugjerningsmennene, verner vi ikke bare om deres verdiløse alderdom - vi river dermed ethvert grunnlag for rettferdighet bort under de fremtidige generasjoner." 

Boken på 600 sider er rystende og sjokkerende lesning. Mange tror elendigheten og terroren startet med Stalin, men allerede fra dag en (med Lenin i spissen) ble befolkningen systematisk torturert og drept i utenkelige mengder. Et eget kapittel er avsett til hvordan kamerat Nikolai Krylenko ble satt til å lede "politiske domstoler" i fra 1919 (Krylenko ble selv henrettet under Moskvaprosessene i 1938). Dette skriver Solsjenitsyn på side 329 om "domstolen" under Krylenko (legg merke til hvordan alle skal ordne seg for "alles beste" - hva nå det enn er):

"Tribunalet er et organ for arbeidernes klassekamp, og det er rettet mot deres fiender; det må handle ut fra revolusjonens interesser...ved å ta hensyn til de for arbeider- og bondemassene mest ønskelige resultater....Hvilke individuelle egenskaper den anklagede enn måtte være i besittelse av, kan bare en bedømmelsesmetode benyttes i hans tilfelle: å vurdere hva som er hensiktsmesig ut fra et klassesynspunkt....Det vil si at man bare får lov til å eksistere så lenge det er hensiktsmessig for arbeiderklassen...Vår revolusjonære domstol lar seg ikke lede av paragrafer og graden av formildende omstendigheter; i tribunalet må vi gå ut fra det som er hensiktsmesig."

Lenin var tilhenger av dødsstraff og terror. På side 373 gjengir Solsjenitsyn et brev som fjerner enhver tvil:

"Kamerat Kurskij! Som et supplement til vår samtale sender jeg Dem utkastet til enda en paragraf i straffeloven...Grunntanken er, håper jeg, klar til tross for alle svakhetene i utkastet: åpent å stille opp en prinsipielt og politisk sett sannhetstro tese (ikke bare en snever juridisk sådan), som rettferdiggjør terrorens vesen, dens uunngåelighet og begrensninger....domstolen må ikke avskaffe terroren; å love noe slikt ville være å bedra seg selv og andre; den bør snarere tvert i mot begrunnes og legaliseres i prinsippet, klart, uten hykleri og skjønnlakkering. Den må formuleres så elstisk som mulig, for bare den revolosjonære rettsbevissthet og den revolosjonære samvittighet fastsetter betingelsene for hvordan den i virkeligheten kommer til å bli anvendt, mer eller mindre omfattende."

Videre kommentar til dette er vel neppe nødvendig. 

Vi har alle våre forskjellige tolkninger av historie og filosofi, men som en artig kuriositet kan nevnes hva nobelprisvinner (og selverkært kommunist) George Bernhard Shaw skrev i boken Politisk ABC for alle (som jeg i ren nysjerrighet kjøpte på et loppemarked), skrevet på slutten av 2. verdenskrig. 

"Til slutt ble sovjetregjeringen nødt til å kvitte seg med alle selveiende bønder, både de dyktige og de udyktige, og erstatte dem med kollektivbruk og landsbyer, og dette ble øyeblikkelig en stormende suksess. Med et slikt vellykket eksperiment for øynene på seg har verden opplagt ingen unnskyldning for å holde på det gamle systemet med å overlate jordbruket til ulærte bønder og uvitende godseiere, som alle konkurrerer fremfor å samarbeide......Men det samme hendte under de ualminnelig dyktige, politiske beleste og heltemodig oppofrende bolsjeviklederne med Lenin og Stalin i spissen, nå anerkjent som de mest fremragende statsmennene vår tid har kjent." (side 18 og 118)

Shaw må være definisjonen på en dogmatiker. Det er lett å sette kaffen i vrangstrupen når man leser dette. Shaw skulle holdt seg til å skrive skuespill (delvis politiske) - ikke drive politisk agitasjon. Årsaken til Shaws positive syn på Sovjet kommer av at han til stadighet ble invitert til Moskva av ledelsen. Selvfølgelig fikk han bare se det flotteste av hva Sovjet kunne by på. Østerrikeren Stefan Zweig har i Verden av i går skrevet om hvordan vestlige forfattere lot seg bruke av den sovjetiske ledelse. Zweig tilbringte selv flere uker på besøk i Moskva, men unnlot å skrive noe som helst om besøket. Hvordan kunne han det når det var opplagt at han ikke fikk et objektivt inntrykk av landet og befolkningen? Forøvrig anbefaler jeg Verden av i går, som er en selvbiografi, på grunn av Zweigs flotte beskrivelse av mellomkrigstiden opp til 1940. 

Fagbøker/trading/spekulasjon:

Enhver spekulant bør bygge opp sitt eget hyggelige investeringsbibliotek. Selv bare en side av en bok på 1000 sider kan være det lille elementet som gjør at du går fra break-even til fortjenste. Bøker er en billig investering. Selv har jeg omtrent 60 tradingbøker i hylla, og jeg har hatt utbytte av samtlige med unntak av en. Jeg kjøper minst en tradingbok i kvartalet. Nedenfor følger de jeg mener er de absolutt beste:

The Education of a Speculator, Victor Niederhoffer: Av alle bøkene jeg nevner i denne artikkelen, rangerer jeg denne som den beste. Ikke bare på grunn av kvaliteten, men også fordi den er den som har påvirket meg mest. Etter å ha lest boken tenkte jeg: jeg vil være som Niederhoffer. Han er mitt forbilde. Boken har vært en enorm inspirasjonskilde for meg og jeg leser i den hver eneste uke. Jeg kan ikke få fullrost denne boken nok. 

De fleste leter etter kjappe løsninger når de kjøper investeringsbøker: Kjøp aksje ABC når den bryter x dagers gjennomsnitt eller lignende løsninger. Selvfølgelig, alt ser så lett ut på papiret og lover mer enn de kan holde. Har du sett en original tradingbok i det siste? De fleste inneholder akkurat det samme: Same shit, new wrapping. Men Education of a Speculator er en virkelig original bok. Trolig må du lese den flere ganger for å forstå den. Den vil ikke gi deg noen strategi, men denne boken vil hjelpe deg til å tenke, det viktigste redskapet du har for å tjene penger i markedet. Niederhoffer forteller om trading, forretninger, klassisk musikk, sex, økologi, kunst, litteratur, idrett og politikk, alt på et meget høyt nivå og relatert til spekulasjon i alle livets former. Han er utvilsomt meget intelligent, men i tillegg innehar han kunnskap om de utroligste ting. Kunnskapsnivået er en naturlig følge av hans lidenskap av å samle på bøker (og ikke minst lese dem). Boken er en oase i kunnskap. Ikke et eneste argument er brukt uten solid dokumentasjon basert på vitenskapelige metoder. 

Hans innfallsvinkel for å tjene penger i markedet er å bruke induksjonsmetoden, akkurat som det gjøres i vitenskapelige eksperimeneter. En hypotese må formes, og etterpå testes. Kan vi forkaste hypotesen? Hvis ikke kan det være en tradebar strategi. Niederhoffer gjengir ofte sine to forbilder i boken: filosofen Francis Bacon og vitenskapsmannen Francis Galton (fetteren til Charles Darwin). Galton skrev mye om regresjonsanalyse, noe som Niederhoffer utarbeidet videre på i aksjemarkedet (særlig multivariate analysis). Mange suksessfulle tradere/forvaltere har en eller gang blitt lært opp av Niederhoffer.  

Dette er hva Niederhoffer selv oppsummerte boken sin som:

"Everyone is a speculator, not only in his financial life, but also in his career, his romance, and his retirement and family. It is in the entire decision-making practice."

Dette sitatet sakset fra boken er egentlig hele essensen med boken (min uthevelse):

“What then, is the lesson of Delphi? Oracles, forecasts and prophecies are a business. They should be evaluated with the same scepticism and savvy that would be applied to a used-car dealership or an Oriental rug auction…. A speculator must think for himself; must follow his own connections; self- trust is the foundation of successful effort. Don’t follow the mentally lazy habit of allowing a newspaper or broker or a wise friend to do your security market thinking.”

Fooled by Randomness, Nassim Taleb: Jeg har en ting felles med Taleb: Niederhoffer er vårt forbilde. Men likevel argumenterer Taleb for at deduksjonsmetoden er løsningen i markedet, ikke induksjonsmetoden slik som Niederhoffer mener. Taleb er også tilhenger av Karl Popper. Hans hovedargument ligger i tittelen på boken: markedet er mye mer random enn de fleste tror. Selv god avkastning over flere år kan skyldes regelrett flaks. Det er provoserende argumenter han serverer, men meget godt begrunnet (et av hans argumenter kan du lese her). 

Selv driver han et hedgefond som utelukkende er long opsjoner i påvente av en random hendelse. Taleb mener at sannsynligheten for abnormaliteter (som skjer fra tid til annen) ikke er priset inn i opsjoner. 

Akkurat som Niederhoffer er Taleb en eksentriker med en enorm kunnskap om det meste. Det er en sann glede å lese boken, men den krever litt tankevirksomhet. 

Practical Speculation, Victor Niederhoffer og Laurel Kenner: Dette er oppfølgeren til Education of a Speculator. Det er en hyllest til den vitenskapelige metode. Boken er behørig kommentert i en egen artikkel som du finner ved å trykke her. 

Reminiscences of a Stock Operator, Edvin LeFevre: Dette er en tradingbok skrevet som en roman. Boken omhandler Larry Livingston, en spekulant som opererte fra 1890 til 1930-tallet. Boken ble utgitt i 1923, men er like fullt meget relevant ennå: prinsippene for en god spekulant er uansett de samme. Det florerer med gullkorn. Jeg ble nesten sjokkert over likhetene mellom markedet som beskrives på begynnelsen av 1900-tallet og dagens marked. I bunn og grunn er lite forandret. Boken er en mest solgte om spekulasjon noensinne, og ikke uten grunn. 

Her er en smakebit fra boken: 

"The speculator's chief enemies are always boring from within. It is inseparable from human nature to hope and to fear. In speculation when the market goes against you you hope that every day will be the last day - and you lose more than you should had you not listened to hope - to the same ally that is so potent a success-bringer to empire builders and pioneers, big and little. And when the market goes your way you become fearful that the next day will take away your profit, and you get out - too soon. Fear keeps you from making as much money as you ought to. The successful trader has to fight these two deep-seated instincts. He has to reverse what you might call his natural impulses. Instead of hoping he must fear; instead of fearing he must hope. He must fear that his loss may develop into a much bigger loss, and hope that his profit may become a big profit. It is absolutely wrong to gamble in stocks the way the average man does."

Skjønnlitterære bøker:

Bare de bøkene jeg mener er verdt å kommentere er tatt med, enten ved deres litterære kvaliteter eller ved at de har påvirket meg personlig på en eller annen måte. 

Markens Grøde, Knut Hamsun: Dette er uten tvil den beste skjønnlitterære boken jeg har lest. Dette er et mesterverk. Punktum. 

Sjelden har jeg vært så trollbundet av en bok, jeg følte meg som en gammel bestafar der jeg satt og nikket, sukket, smilte og var opprørt etterhvert som historien ble fortalt. Det er noe spesielt ved måten Hamsun skildrer den fåmælte og meget arbeidssomme Isak på. Boken er en hyllest til nybrottsarbeide, jordbruk og nybyggerliv.

Isak Sellanrå, verken den peneste eller den mest intelligente, begir seg ut i villmarken for å skaffe seg et utkomme ved å dyrke jorda. I et karrig landskap slår han seg ned og gifter seg med Ingrid - hun er heller ikke den vakreste (hun har hareskår). Likevel - Hamsun skildrer flott deres slit og ukuelige optimisme. Kun ved hjelp av deres egne hender klarer de å skape et paradis der langt i nord. Jeg tror vi har mye å lære av deres beskjedenhet og fokus på å skape seg en bedre hverdag - kun ved egen hjelp. Selv om man ikke er utrustet med de beste forutsetninger fra naturens side, kan man komme langt med vilje og innsats. 

Ikke la deg skremme av at dette er en gammel bok. Det er driv i fortellingen og man blir rørt av den "enkle" måten Hamsun skildrer livene deres. I tillegg er den full av morsomme episoder og morsomme uttalelser. Les boken og bli et bedre menneske.  

Hamsun fikk nobelprisen i 1920. 

Vredens Druer, John Steinbeck: Steinbeck fikk nobelprisen i 1962, hovedsaklig på grunn av Vredens Druer, den mest berømte boken i hans forfatterskap. Og ikke uten grunn. Det er umulig å ikke la seg leve med den "uheldige", men stolte, familien Joad. Boken er et sterkt minnesmerke over depresjonen i 30-åra i USA og kan leses som et spark til kapitalismen. Ingen happy ending, men tross alt finnes det glede, samhold og humør. Inne i historien er det egne små historier som kan stå på egne ben. 

En fattig familie blir tvunget fra gård og grunn i Oklahoma (på grunn av jorderosjon og fattigdom) og begir seg ut på en 14 dager lang reise på Route 66 i en falleferdig lastebil til det forjettede land - California. Beretningen av denne reisen er den beste reiseskildringen jeg noen gang har lest - kanskje ikke så ulik Dr. Zhivago av Boris Pasternak. Underveis til California går det opp for familien at det idylliske bildet av California ikke stemmer. 

Bokens hovedperson, Tom Joad, er trolig også bakgrunnen til "The Ghost of Tom Joad", platen til Bruce Springsteen som kom i 1995. 

Hva nå - lille mann? Hans Fallada:  

"Hvis man ville skremme folk fra å lese den, kunne man bare fortelle hva den handler om: En ganske alminnelig mann av den underordnede handelsstand og en ganske alminnelig ung pike av folket gifter seg og får et barn, eller omvendt. Og de er fattige, og han blir arbeidsløs, og de blir enda fattigere, punktum."  

Dette er hva oversetteren, Arnulf Øverland, skriver om boken i forordet. Dette er den alminnelige manns historie - verken mer eller mindre. Likevel er det driv i fortellingen. Spennende er den ikke, men jeg ble betatt av det enkle i historien: det er fullt mulig å lage noe bra ut av helt ordinære historier. Det er bitter nød (mellomkrigstidens inflasjonsperiode i Tyskland), men likevel optimisme og styrke i hovedpersonene. På tross av nød gir de ikke opp drømmen om velstand. Tidsbildet gjengir bedre enn de fleste bøker bakgrunnen for den nazistiske bevegelsen.  

Hackendahl gir seg ikke, Hans Fallada: Oversetteren har gitt boken en håpløs tittel, originaltittelen er "Der Eiserne Gustav" - Jern-Gustav - bokens hovedperson. Likefullt en fantastisk roman som spenner seg fra 1914 til 1930, vi rekker akkurat å få med oss en beskrivelse av hvordan brunskjorter med armbind rekker å gjøre seg gjeldende. Nok en gang er Tyskland som skildres. Jern-Gustav er far til fire barn og har tro på disiplin og kustus. Dessverre blir ikke avkommet slik han hadde forventet. 

Jern-Gustav skildres på en artig måte og har flere artige dialoger. Her er en av dem:

- Ungdommen av i dag er ganske anderledes opsatt på nytelser og fornøielser enn vi av den eldre generasjon noengang har vært, doserte rektor. En lang fredstid har gjort ungdommen vek...

- Ja, det vi trenger, er en skikkelig krig! Ropte Hackendahl (i juli 1914....!)

Eller denne (ved utbruddet av 1. verdenskrig):

Mobilisering! Mobilisering! Krig! Dette er den store stunden i soldatens liv. I firti år har de bare lekt soldater, og de har fått mer enn nok av det. Folk vørte dem omtrent ikke, så overflødige var de. Men nå blir de hyldet av alle. Øinene skinner - de skal jo kjempe for fred og frihet, ja, kanskje dø for landet sitt!

Jack London (1876-1916): Bud bedes gaa kjøkkenveien, stod et på pene borgerlige hus. Samme råd kan gis til den som vil ha tak i Jack London - gå kjøkkenveien. Den som går til litteraturhistoriens hovedinngang vil gå forgjeves. Likevel var dette forfatteren som først fattet min interesse for bøker (og en av verdens mest leste forfattere noensinne - verden over). Som ung tenåring pløyet jeg gjennom samtlige bøker utgitt på norsk. Londons samlede verker er også behørig plassert i bokhyllen. 

London er selve eventyrets mann blant verdens forfattere. Han skrev konsekvent 1000 ord hver dag og historiene innbefatter gullgraving i Alaska, sjøreiser over de syv hav, vagabondliv, politisk agitasjon og boksing. London var en naiv sosialist som trodde på det gode i mennesket. Resultatet var at han hele tiden var blakk etter å ha gitt vekk penger, selv om han trolig var den best betalte forfatter på den tiden. London døde alkoholisert bare 40 år gammel. Irving Stone har i boken Sjømann til hest skrevet en meget bra biografi om London. 

På grunn av at jeg har et så positivt minne om London, tør jeg ikke lese bøkene på nytt. Det er viktig å la de positive minnene være i fred. 

Mannen fra Kiev, Bernard Malamud:

Historien er fra Kiev i 1911, like før revolusjonen. Hovedpersonen er Yakov Bok, en jødisk handelsmann som har forlatt sin jødiske tro, trolig pga Spinoza's frie tenkning, som forlater landsbyen utenfor Kiev etter å ha kranglet med kona. På veien kommer han over en mann i gaten, og han bestemmer seg for å hjelpe ham - til tross for at personen bærer en nål som symboliserer en anti-semittisk organisasjon. Det viser seg at han er full, ikke et ukjent fenomen i Russland/Ukraina, og han tilbyr Bok en jobb som murer - uten å vite at han er jøde. Bok aksepterer jobben, uten å fortelle at han er jøde, og må flytte til et sted som er forbudt for jøder. Dette viser seg å få katastrofale føler da en liten gutt senere blir funnet myrdet - knivdrept og tømt for blod (Bok er uskyldig, dette er en sann historie). Bok blir tiltalt for ritualmord. Dommeren er til å begynne skeptisk til tiltalen, men det varer ikke lenge. Bevisene er utilstrekkelige, men i en totalitær stat blir bevisene satt til side. Bok kjemper kampen alene som et symbol på anti-semittismen og hat. En flott bok som viser styrken i mennesker når de vil/må og at konspirasjonsteoriene vokser lett når grobunnen er der.  

Malamud sa selv dette om målet med boken:

In chains all that was left of freedom was life, just existence; but to exist without choice was the same as death.

Døde sjeler og Kappen, Nikolai Gogol (1809-1852): 200 forfattere som svarte på et spørreskjema fra Den Norske Bokklubben, anså Døde sjeler som en av de fem beste bøkene noensinne skrevet. Boken er artig, lærerik og meget bra skrevet. Det er en satirisk samfunnsroman, først og fremst om livegenskapet, der man må være født i riktig samfunnsklasse for overhodet å ha muligheter til å karre seg oppover i samfunnet. Jeg forstår boken slik at Gogol mener at alle mennesker er motivert av grådighet og velstand, slik at et perfekt samfunn aldri vil eksistere fordi mennesker er i konstant søken etter å være smartere enn andre. 

Tsjitsjikov er bokens hovedperson og ankommer en liten landsby en eller annen plass i Russland. Landsbybeboerne finner ham hyggelig, men hva er det egentlig han ønsker? Etter noen dager med fest og moro går han i gang med sitt egentlige prosjekt: Å kjøpe opp livegne som har dødd siden siste folketelling (som på den tiden bare ble foretatt hvert tiende år) for å selge de til myndighetene (selvfølgelig uten at "de  døde sjelene" eksisterer). Svindel er et mer dekkende ord for hans foretagende. Tsjisjikov utgir seg for å være en godseier, men er egentlig bare en handelsmann. Hver godseier han treffer i distriktet reagerer forskjellig på hans forslag om å kjøpe de døde (men som offisielt ikke er død). Den første godseieren selger sine døde sjeler billig, men etterhvert aner de neste godseierne ugler i mosen. Til slutt blir han knivstukket og drept. 

Døde sjeler er skrevet på en spesiell måte som bare må oppleves. Det er masse bisarre konversasjoner som løser opp smilemusklene. I tillegg er den lettlest, noe som er sjeldent for bøker som nærmer seg de 200 år.

Kappen er en novellsesamling, der novellene Kappen og Hvorledes Ivan Ivanovitsj ble uvenner med Ivan Nikoforovitsj er høydepunktet. Artige fortellinger med bisarre konversasjoner. Anbefales på det sterkeste. 

Krig og fred, Leo Tolstoj (1828-1910): Glem de som sier at boken er for lang, for gammel eller bare bra for litteraturlærere. Sett av en regnfull helg og tiden vil fly av sted. Det er hele tiden flyt i fortellingen, selv om dialogene noen ganger kan bli litt lange. Uansett en meget lesverdig bok, ikke minst er den lærerik.  

Boken handler om Russland under Napoelonskrigene. Det er en skjønnlitterær bok, men Tolstoj beretter mye direkte fra slagmarken, spesielt om Napoelon. Boken omhandler fem familier og totalt er det visstnok over 580 personer omtalt i boken (puh! Husk at russere liker kjælenavn, så her er det mye å holde styr på). Tolstoj var en gudfryktig mann og mente at alle har en bestemt skjebne. Store menn er for Tolstoj bare ordinære mennesker, også Napoleon som tror han kontrollerer begivenhetene. 

Jeg sakser følge sitat rett før slaget ved Borodino (da var det verdens største slag noensinne, men også berømt for at egentlig ingen vant slaget. Titusenvis av soldater lå igjen på slagmarken i månedsvis etter slaget):

"Da Napoleon kom tilbake etter sin annen omtenksomme inspeksjon av linjen, sa han: Sjakkbrikkene er oppstilt, imorgen begynner spillet!"

Han som elsket livet, Irving Stone: Dette er livshistorien til Vincent van Gogh, en nærmere presentasjon av ham er vel neppe nødvendig. Dette er nok en bok som appellerer mer til hjertet enn til hjernen. Livet til Gogh er fascinerende. 

"Det gjør meg deprimert å tenke på at det å male, selv når man lykkes, aldri betaler tilbake hva det koster......det koster så meget og fører til ingenting, og likevel, om jeg ikke arbeider, kan jeg ikke leve......Å kunne bære lidelser uten å beklage seg, det er den eneste store erfaring, det er den virkelige innsikt, leksen vi må lære, løsningen av selve livsproblemet."

En annen "kunstbok" jeg kan anbefale er Skillingen og drømmen av Somerset Maugham. Den omhandler Paul Gauguin, en annen "gal" impresjonist. van Gogh og Gauguin prøvde å male og bo sammen i en periode, men det endte i krangel, det var blant etter en slik krangel at van Gogh kappet av seg øret. Gauguin var egentlig aksjemegler i Paris, men i midten av førtiårene forlot han kone og tre barn for å male, hans hemmelige drøm. Resten av livet levde han i ussel fattigdom før han ved en tilfeldighet endte på Tahiti der han døde av spedalskhet. Berømt ble han først etter sin død. 

Jennie Gerhardt og En amerikansk tragedie, Theodore Dreiser (1871-1945): Dreiser var andre generasjon tysk innvandrer og oppvokst i et fattig, men dypt religiøst hjem. Han erklærte seg selv som kommunist og skrev bøker med forholdsvis sterk kritikk av det amerikanske samfunn og ideal. Flere av hans bøker ble sensurert og ansett som amorale. 

Jennie Gerhardt var den første boken jeg leste av ham. Boken skildrer en tysk immigrantfamilie og deres fattigdom og slit. Først og fremst berører den skillet som oppstår mellom foreldre som ikke klarer å omstille seg til det nye samfunnets kultur og språk, og barna som raskt føler seg som en del av den nye kulturen. Dette er like relevant i dag som da.

En amerikansk tragedie er likevel den boken som han er mest kjent for, faktisk ble han nevnt som en aktuell kandidat for nobelprisen for den. Boken er sterk kritikk av det amerikanske ideal der strebere og millionærer hadde fantastiske muligheter, mens de mindre livsdyktige ble puffet ubarmhjertig ut i mørket. Det er et samfunn styrt av et ideal: suksess. At denne ambisjonen var en luftspeiling, er noe som tydelig kommer frem i en Amerikansk tragedie. I skildringen av den unge Clydes liv og skjebne fra han bryter opp fra sitt fattige barndomshjem og til han blir førstesidestoff over det ganske land, gir Dreiser et flott tversnitt av industrialismens gryende Amerika og alt det står for av frihet, ærgjerrighet og den nådeløse kampen om suksess, penger og makt. Jeg er selvfølgelig uenig med Dreisers politiske legning, men boken gir rom for ettertanke om hva som egentlig er det viktige i livet. Boken er dypt tragisk, men en god samtidsskildring. 

Forøvrig levde Dreiser på samme tid som Upton Sinclair og Sinclair Lewis, også de kommunister. Lewis fikk nobelprisen i 1930 for Mr. Babbitt. Åpningssitatet i Mr. Babbitt er verdt å ta med:

"Hans navn var George F. Babbitt. Han var seks og firti år nu i april måned 1920, og han produserte egentlig ingen ting, hverken smør eller skotøi eller vers, men han var flink til å selge hus for mer enn folk hadde råd til å betale."

Bokens moral er satt i første setning. Likevel en interessant og velskrevet bok. 

Beatles, Lars Saabye Christensen: Dette er en perle av en oppvekstroman. Vi følger fire Beatlesfrelste ungdommer opp gjennom sekstitallet. Hvert kapittel er hentet fra tittelen til en fra en Beatleslåt og selv for meg som vokste opp på 70-tallet, kan med letthet leve meg inn i samfunnsånden på den tiden. I tillegg til å være en fantastisk fremstilling av ungdomstidens mange byrder, vennskap mellom fire gutter, den første forelskelsen og følelsen av avmakt overfor de voksnes verden, gir den et veldig flott bilde av hvordan Oslo og resten av verden var under tidenes mest berømte ungdomsopprør på 60-tallet. Dette er så absolutt verdt å lese. Det er mange sider, men sidene raser av gårde når du setter i gang. Den skulle gjerne vært lengre!

Halvbroren er også meget bra (den han fikk Nordisk Råds litteraturpris for), men for meg er det Beatles som blir stående som Christensens beste roman. 

Godnatt, jord, Ivar Lo-Johansson (1901-1990): Slaveriet ble opphevet (offisielt) i USA i 1864, tsar Aleksander avskaffet livegenskapet i Russland i 1861 (man kan vel diskutere om det uoffisielt ble opphevet, men slaveriet ble uten tvil gjeninnført igjen i 1917), men Sverige kuttet ikke statarsystemet før i 1945. Statarsystemet var i praksis et livegent samfunn der bøndene var direkte knyttet til et gods og bare fikk betalt i naturalier. Lo-Johanssons Godnatt, jord gis mye av æren for at statarsystemet ble avskaffet. Boken beskriver flere familier og deres slitsomme hverdag hos et storgods til en baron. En meget lesverdig bok som helt sikkert vil gjøre et dypt inntrykk på de fleste (i hvert fall gjorde det hos meg).

Lo-Johansson er kjent for sine proletarromaner (han var selv statar med bare noen få års skolegang)

Vår mann i Havana, Graham Greene: Mange Greene-tilhengere reagerer sikkert på at jeg har valgt en "entertainment" istedet for en av hans mer seriøse bøker (jeg har lest samtlige Greene-bøker oversatt til norsk, omkring 20 bøker). Greene, rangert som en av de største britiske forfattere noensinne, skrev både "seriøse" bøker samt bøker regnet på underholdning. Vår mann i Havana tilhører utvilsomt den siste kategorien. Det spesielle med Vår mann i Havana er at det er en helt bisarr historie der Greene harselerer med storplitikken etter 2. verdenskrig (den kalde krigen).

Midt i det storpolitiske spillet finner vi den grå støvsugerselgeren Wormold som mot sin vilje (og nesten mot sin viten) blir utpekt til agent for Secret Service som agent i Havana (dette er før revolusjonen på Cuba). Men problemet er at det skjer absolutt ingenting i Havana. Men Wormold trenger penger, blant annet til sin skjønne datters skolegang og forbruk, og derfor dikter han opp en verden av underagenter og farlige begivenheter som får uante konsekvenser. Klimaks nås når Wormold får i oppdrag å rappotere om et nytt byggverk på sørsiden av Cuba. Wormold har ikke peiling, men tar gamle støvsugermanualer og lager tegninger som beskriver byggverket. Secret Service er ikke i tvil om rapportenes viktighet og Wormold anses som en de dyktigste agentene. Han vikler seg inn i et spill han ikke kommer ut av og unnslipper døden med syltynn margin. En meget leseverdig bok.  

Papillon og Blanco, Henri Charriere: Papillon er en av verdens mest leste bøker (Papillon er klengenavnet til Charriere). Det er litt artig å tenke på når vi vet at boken ble skrevet på grunn av en enkel årsak: Charriere trengte penger! Charriere, med en bakgrunn som småkriminell og alt annet enn åndelig skolert, satte seg ned og skrev sammenhengende i to måneder om sin livshistorie. Absolutt ingen hadde tro på det han gjorde, bortsett fra det lille forlaget som utga boken.

Den er nok ikke av de litterære perler, men hvilken historie! Historien er så fantastisk at det er mange som tviler på at den er sann. Papillon dømmes til å sone livstid for et mord i Paris (han hevder han ble dømt uskyldig) og sendes til Djevleøya like utenfor utenfor Fransk Guyana for å sone dommen. Der prøver han å flykte flere ganger. Hver gang blir han funnet og tatt (eller noe slår feil), men han lar seg aldri knekke. Hans ukuelige optimisme er bokens store beholdning. Boken er fortalt enkelt, men det føles som å lytte til en fremmed du tilfeldigvis har havnet ved siden av på toget. Når du leser om hans heltemot, eventyrlyst og brennende ønske om frihet, ønsker du at boken aldri tar slutt. Papillon er eventyrets helt.

Blanco er oppfølgeren til Papillon etter hans siste flukt fra Djevleøya da han ble en fri mann. Det flotte med Blanco er at den utstråler en fantastisk livsgnist. Det er ganske enkelt en hyllest til det å leve og gjøre det beste ut av det, uansett bakgrunn. Han skildrer indianere i Venezuela som etter våre standarder lever et et lutfattig liv, men likevel utstråler en glede ved å være til. Likeledes ser han bestandig på det positive etter at han har mislyktes med flere av sine eventyr. Boken er gjennomsyret av Charrieres positivisme og lyst til å skape seg en bedre hverdag for han og kona. Kort sagt: det er en hyldest til livet. Her er et eksempel:

"Vi er helt lykkelige, og en helt ny tilværelse åpner seg for meg. Jeg, pariaen, den rømte straffangen, har ikke bare lagt "fornedrelsens vei" bak meg - jeg har fått et famileliv, et hjem, en livsledsagerske som er like deilig inni som utenpå.....Jeg elsker, jeg blir elsket og jeg har fått mitt eget hjem. Vår herre har sannelig vært gavmild." (side 179, Cappelen 1973)

En terrorhandling, Andre Brink: Denne boken anbefaler jeg på grunn av "boken i boken". En terrorhandling handler om to hvite ungdommer som kjemper mot rasestyret i Sør-Afrika. Men det som virkelig er bokens beholdning, er en "bok i boken" på 170 sider helt sist i boken. Brink har diktet opp en slektskrønike helt fra den første boer kom til Sør-Afrika på begynnelsen av 1600-tallet. Hvert slektsledd helt frem til 1988 er beskrevet forholdsvis detaljert. Det er en glimrende historiefortelling og gir et godt innblikk i hvorfor apartheid-systemet vokste frem. Boken anbefales på det varmeste. 

Sjakalen og Varulv, Fredrik Forsyth (1938 - ): Sjakalen er den eneste boken jeg med hånden på hjertet kan si å ha lest fra perm til perm uten å legge fra meg. Bortsett fra en litt treg start, øker spenningen fra side til side helt til utløsningen på de tre siste sidene. Dette er en thriller, utvilsomt den beste spenningsboken jeg har lest.

Bokens handling er satt til Frankrike i 1958. Frankrike er i opprør etter at Charles de Gaulle gir friheten tilbake til Algerie. OAS, en hemmelig fransk organisasjon av franske kolonialister, har gjort flere mislykkede forsøk på å myrde de Gaulle. De leter seg frem til leiemorderen som går under navnet Sjakalen. Interpol vet om hans eksistens, men ikke hvem han er. En enslig fransk detektiv har i oppdrag å forhindre at Sjakalen når sitt offer, og han blir til slutt Sjakalens eneste motstander i en hårreisende thriller mellom to jevnbyrdige.

Jeg kan også anbefale Varulv av samme forfatter (en håpløs norsk tittel, originaltittelen er The Odessa File). I tillegg til å være spennende, gir den en fyldig forklaring av hvordan flere fremsående nazister klarte å komme seg unna rettsforfølgelse etter 2. verdenskrig (slike som Eichmann, Stangl, Mengele etc.). Odessa sikter verken til byen Odessa i Ukraina eller småbyen i Amerika. Odessa står for Organisastion Der Ehemaligen SS-Angehörigen - organisasjonen av tidligere SS-medlemmer. SS var den armeen innenfor armeen som ble opprettet av Heinrich Himmler og var ansvarlig for størsteprten av naziforbrytelsene og rundt regnet hadde ansvaret for at 14 millioner mennesker ble brutalt myrdet. Odessa-organisasjonen ble opprettet da de fleste forstod at krigen var tapt. SS hadde ingen illusjoner om at de ville slippe unna straff etter krigen, derfor opprettet de organisasjonen som skulle hjelpe medlemmene å flykte. De to mest kjente som klarte å komme unna var Adolf Eichmann og Josef Mengele. Eichmann ble senere kidnappet i Argentina og henrettet i Israel på 60-tallet, mens Mengele (Dødsengelen) levde i frihet i Brasil til han døde rundt 1980. Verdier (stjålet, selvfølgelig) ble deponert i utlandet for å sikre tilretteliggng av flukten. Målet til Odessa var å rehabilitere tidligere SS-menn for stillinger i den nye Forbundsrepublikken og hemme retterdighetens gang i Vest-Tyskand etter krigen. (En digresjon: Til tross for Odessa-organisasjonen, hevder Solsjenitsyn i Gulagarkipelet at hele 86.000 nazister i Vest-Tyskland ble dømt for sine forbrytelser etter krigen frem til 1970, mens det i kommunistiske DDR ikke ble dømt en eneste nazist).

Varulv handler om en tysk journalist i Vest-Tyskland som bestemmer seg for å grave litt i Odessa's virksomhet. Dette koblet med at hans far døde i nærheten av Riga i krigens sluttfase, gjør at spenningen økes betraktelig. Gjør deg klar for en MEGET overraskende slutt. Historien er selvfølgelig oppdiktet, men det er likevel sjokkerende å lese hvordan fremstående naziforbrytere kunne fortsette å leve som vanlig etter krigen (det er ikke oppdiktet).

Morderne blant oss, Simon Wiesenthal: Etter å ha lest Varulv, kan det være lærerikt å lese denne boken av nazijegeren Wiesenthal. Wiesenthal er meget kjent for sitt eget private dokumentasjonssenter i Wien, der han dokumenterer naziforbrytelser under 2. verdenskrig og stiller de skyldige for retten. Det er ikke få han har oppsport og stilt for retten, de mest kjent er Adolf Eichmann og Franz Stangl (kommandanten i utryddelseleiren Treblinka). Det spesielle med boken er hans engasjement for å stille de ansvarlige for retten og ikke la de ansvarlige gjemme seg unna ansvaret "om at de bare gjorde sin plikt". (Filosofen Immanuel Kant er berømt for sitt kategoriske imperativ og høye morallære om å gjøre sin plikt. Ayn Rand kalte Kant det ondeste menneske som har levd fordi han er mannen bak denne etiske tankegangen). Wiesenthal får frem de forferdelige handlingene som ble gjort for å gjenskape den kollektive galskapen som var å skape en ren arisk rase, og enkeltskjebnene drukner ikke i statistikken. Boken er rystende lesning. 

Røtter, Alex Haley: Dette er et imponerende mesterverk over slaveriets elendighet i USA. Forfatteren har gått gjennom sin slektshistorie og kom frem til Kunta Kinte, født en gang i Gambia på 1750-tallet og tatt som slave og ført til Annapolis i USA som 17-åring. Som en roman forteller Haley om hvert slektsledd helt frem til hans egen fødsel i 1923. Det er imponerende fortalt, og gir stor kunnskap om slaveriets historie. Dette er absolutt en meget leseverdig bok som er vanskelig å legge fra seg.

1984, George Orwell (1903-1950): Denne boken som har fått enorm oppmerksomhet, ble jeg egentlig skuffet over. Jeg synes boken er litt kjedelig, men grunnen til at jeg likevel tar den med på denne listen skyldes sidene 182-211, som er beskrivelsen av filosofien til Oseania (dette er Bokklubbens versjon). Filosofien til Oseania er skremmenede (der kollektivet er fullstendig overordnet individet), og jeg anbefaler samtidig alle å lese The Road to Serfdom av Hayek (se egen beskrivelse av denne) for å forstår hvorfor slaveri og undertrykkelse blir resultatet når kollektivet settes over individet. 

Boken omhandler Winston Smith som lever i den totalitære staten Oseania og som ledes av Storebror. Det er som en beskrivelse av Sovjet og jeg synes ærlig talt ikke historien er særlig spesiell eller spennende. 

Lykkens land, Nevil Norway Shute: Denne engelskfødte forfatteren som emigrerte til Australia, har skrevet mange flotte romaner, hvorav den mest kjente er En by som Alice, som bygde på en sann beretning fra hendelser i Malaysia under 2. verdenskrig. Jeg har lest alle Shutes romaner, men Lykkens land står for meg som den beste. Historien er i enkelte deler som en liten versjon av Ayn Rands Atlas Shrugged (se egen beskrivelse av denne), kanskje en av de beste bøkene noensinne skrevet. Historien omhandler Jennifer som flykter fra fattigdommen i England etter 2. verdenskrig (1952). Selv så lenge etter at krigen sluttet var det store rasjoneringer i England, i motsetning til for eksempel Vest-Tyskland hvor de kuttet rasjoneringen i 1948 (?) etter at Ludwig Erhard overraskende (og sjokkerende for mange) avskaffet så og si alle reguleringer. Resultatet ble at Vest-Tyskland på kort tid gikk forbi England i levestandard (i England var det en forholdsvis sosialistisk regjering som styrte). Shute har en forkjærlighet for individet og liberalismen, og dette kommer tydelig frem i Lykkens land. Jennifer reiser til overflodens land, Australia, der hun øyeblikkelig føler seg hjemme. Friheten i forhold til rasjoneringen i England føles befriende. Ved en tilfeldighet hjelper hun til ved en operasjon utført av en Tjekkisk flyktning og lege, men som dessverre mangler lisens for å operere i Australia. Som en følge av byråkratiske regler må begge stå for retten. Forholdet mellom disse to beskrives varmt gjennom resten av boka til de endelig gifter seg.

Kort oppsummeret oser boka av følgende: Frihet, kjærlighet, høflighet, troen på mennesket og kunsten å jobbe for sin egen lykke. Dette er typiske stikkord hentet fra Shutes forfatterskap!  

Utvandrerne, Innvandrerne, Nybyggerne og Siste brev hjem, Vilhelm Moberg: Utvandringen til USA har alltid fascinert meg, og endelig har jeg tatt meg tid til å lese eposet til Moberg. Hvilke bøker! Dette er noe av det mest gripende jeg har lest og noe som de fleste burde lese. Dette er et viktig kapittel i norsk historie (selv om dette er en svensk historie). Første bok tar for seg hvorfor Karl Oscar Nilsson ønsker å utvandre. Fattigdom, slit og høye skatter til adelen gjør at utbyttet for fattigfolk ble beskjedent. Nilsson og flere andre fra Småland bestemmer seg for å emigrere og reiser til Kalmar for å seile til Amerika. Overfarten er nøye beskrevet og det må ha vært litt av et helvete å leve flere måneder i en hengekøye med sjøsyke (Innvadrerne). Når de så kom til New York, uten mat og penger i et fremmed land, kan man lett tenke seg hvor strevsomt livet må ha vært. De ender opp i Stillwater i Minnesota der Nilsson bestemmer seg for å stifte bo ved innsjøen Ki-chi-saga (Nybyggerne). Kun med to tomme hender må Nilsson bryte jord og bygge gård. For et slit! Det er utrolig å tenke på hvilke fremskritt menneskeheten har vært gjennom kommet når jeg leser dette. Det er ikke mer enn 150 år siden.  I løpet av et par tiår klarer han å skape en flott gård med relativt står velstand (Siste brev hjem). Moberg må ha brukt mye tid på research. Det er detaljrikt beskrevet, og det er en svært spennende historie. Selv om Nilsson var en suksesshistorie, er det mange triste sjebner som er omtalt i boken, blant annet Nilssons egen bror som døde meget tidlig etter å ha prøvd lykken i Nebraska. Slit, hardt arbeid, rasjonalitet, eiendomsrett, streben etter lykke og forbedring av levekårene er det som står for meg som den viktigste moral i disse bøkene. Selv om Moberg bare har beskrevet innvandrerlivet objektivt, slår det meg hvor viktig eiendomsretten er for å skape bedring av levekårene.  

Relativt til folketallet var det bare Irland som hadde større emigrasjon enn Norge fra 1825 til 1930. Omtrent 800.000 nordmenn pakket sin sekk og dro. Toppåret for Norge var 1882 da nesten 29.000 mennesker reiste. Fra 1900 til 1914 reiste 215.000 nordmenn. Totalt utvandret 52 millioner europeere mellom 1815 - 1930 til USA, Canada og Australia. Motivene for utvandring kunne i tillegg til arbeidsmulighetene være religiøse eller politiske, men svært ofte lå også drømmen om rikdom bak. Utvandrerne var sannsynligvis både eventyrlystne og initiativrike - de viste besluttsomhet i forhold til å bedre sin materielle levestandard, og vi vet at det var en tøff beslutning for de fleste ettersom de samtidig forlot slekt samt geografiske og kulturelle bånd i gamlelandet. 

Jeg vil også anbefale de fire bindene av Ole Rølvåg som omhandler norske pionerer på prærien i South Dakota. Rølvåg var selv emigrant fra Helgelandskysten. De to første bindene omhandler nybrottslivet, mens de to siste bindene er viet ders sønn, Peder Seier, og hans liv som andre generasjon innvandrer. Likheten mellom dagens integrasjonsproblemer og datidens problemer synes på meg slående lik. Disse bøkene er litt tyngre enn Mobergs.

En annen fascinerende utvandrerhistorie er Hans Hauges epos om Cleng Persson (1783-1865), mannen som regnes som den første norske utvandrer. Denne mannen må ha hatt litt av en eventyrlyst. Blant annet var han eier av et stort stykke sumpland i Illinois som han solgt en gang rundt 1833(?). Han solgte nok litt for tidlig, for området ble senere sentrum av Chicago som "eksploderte" fra 1840 og utover. Han endte sine dager i Texas.